Bjørnstad The Gateway
Bjørnstad Til Sandra. Sincere. Afterthoughts. No Answer. Envoy. Dreamwalking. Premonition. Behind the Masks. The Way You Spoke. The Paths of the Night. Remembering. Solution.
Sandra Lied Haga (cello). Ketil Bjørnstad (klaver)
Simax 045 3345 (63 minutter)
Dette er et vakkert fremført, svært følsomt innspilt album med stykker av Ketil Bjørnstad, omarbeidet for cello til en av Norges fineste solister, cellisten Sandra Lied Haga, akkompagnert av ham selv på klaver (et Bechstein Model C, for dem som er interessert i slikt; Hagas instrument er ikke spesifisert i CD-heftet). Innspillingen ble gjort i PROPELLER Studio i Oslo, desember 2025.
Ifølge komponisten, kom inspirasjonen til dette samarbeidet hovedsakelig i stand gjennom lytting til Sandra Lied Hagas imponerende spill i Dvoraks konsert, Tsjaikovskijs Rokokkovariasjoner, sonater av Franck og Strohl, samt cellistens invitasjon til hennes kammermusikkfestival i Kristiansand i 2024. Duosamarbeid og denne platen er et resultat av det. Komponisten skriver i CD-heftet (kun på engelsk) at tittelen er «ikke en destinasjon, men en overgang. Det markerer et skifte, en bevegelse fra et sted til et annet. For meg har dette albumet dreid seg om akkurat det: å være i bevegelse mellom erfaring og fornyelse, mellom det som er skrevet ned og det som oppstår i øyeblikket. Musikken er komponert, men den er også åpen. Den inviterer til improvisasjon og dialog.»
De tolv stykkene ble alle komponert sommeren 2025 og er separate og distinkte, men kan åpenbart spilles i en større sekvens, som her. Det første som kan sies om Sandra Lied Hagas spill er at hennes mellomnavn – Lied (sang på tysk) – er velfortjent. Sammen med Bjørnstads vakkert vektede og følsomme akkompagnement er resultatet en fryd. Åpningsstykket, Til Sandra, er en inderlig hyllest fra Bjørnstad til sin medspiller, men enda mer imponerende er det tredje sporet, Afterthoughts, ikke lengst i varighet, men etter min mening det mest omfattende i lyrisk uttrykksevne. Dessverre gjennomsyrer formatet og stilen alle stykkene her: jo, Dreamwalking viser seg å være bemerkelsesverdig fortflytende (nesten Dreamjogging!), men begrensningene i Bjørnstads uttrykksfulle språk blir altfor tydelige i det neste sporet, Premonition, som – vel, la oss kalle det en bortkastet mulighet.
Når man spiller gjennom det hele, kan man ikke unngå følelsen av at stykkene rett og slett blir for like. Klangen er fantastisk, men å, som man savner litt variasjon i tone eller kreativ utfordring. Jeg tviler imidlertid ikke på at dette vil virke utfordrende for alle som liker u-utfordrende musikk; og det er ikke noe galt i det.
