Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Nå og da dukker også andre verker opp til salgs på nettet. Ett av dem var den første av hans to operaer, Thora paa Rimol (1894), innspilt av Trondheim Symfoniorkester og Operakor og utgitt i 2002 – i likhet med det meste av Borgstrøm som nå er å få på Simax. Det andre faste innslaget i gjenoppdagelsen av Borgstrøm i løpet av de siste par tiårene er dirigenten Terje Boye Hansen som har gjort en stor innsats med å opplyse sine landsmenn om at Grieg ikke var den eneste norske komponisten før Arne Nordheim. Boye Hansen er også mannen på podiet ved disse innspillingene fra 2008-10, som først nå ser dagens lys.

Jeg forestiller meg at Borgstrøm var en mann med liten evne eller interesse for småprat, iallfall etter Der Fischer (1900) å dømme. Her er ingen ouverture (bare en kort orkesterintroduksjon), og musikken stuper rett inn i handlingen. I løpet av de tre aktene (til sammen 90 minutter), drives dramaet fremover uten stans – det er aldri tid for pene cavatinaer eller melodier i «Babbino caro»-stil som river i hjerterøttene; og på slutten bråstopper den bare med en ettertrykkelig orkestergest. I stedet heller Borgstrøm mot en Wagnersk klangverden i en grad hvor Der Fischer ofte minner direkte om Wagner, ikke minst i instrumentasjonen.

Faktisk kan skipet som bar Wagners flyvende hollender ses i horisonten mer enn en gang. Der Fischer har dessuten en tenorrolle som heter Erik, og den tonesetter også en tysk tekst. Kanskje er det uunngåelig med en opera som setter havet i sentrum: handlingen dreier seg rundt Thorbjørn, «Fiskeren» i tittelen, hvis familie sulter etter en rekke uheldige omstendigheter, og han inngår en pakt med djevelen i håpet om et lettere liv. Én uselvisk handling – han forsøker å redde sin kreditors skip i en storm – gir Thorbjørn mulighet for å gjenopprette æren og oppnå frelse. Det ligger en liten kjærlighetshistorie her også, takket være Thorbjørns datter.

Det er forbløffende at en fullblods opera som Der Fischer kunne ignoreres i et århundre; den ble ikke fremført før Kristiansand Symfoniorkester tok grep i 2002. Styrken og energien i musikken er slående, og stormen i slutten av andre akt er intet mindre enn høyspent – med solister, kor og orkester under fulle seil. Virkningen når man hører dette live, må være elektrisk. Sluttscenen er også dypt gripende, med Ketil Hugaas’ bass-stemme som gir en sakral, nærmest rituell kvalitet til hans uselviske erkjennelse av sine feilgrep.

Selv om Borgstrøms tonespråk i hovedsak synes germansk, finnes det oppfinnsomme grep som redder ham fra bare å være enda en Wagner-etterligner: en obligat trompet som ledsager en kvinnestemme i en scene, en cello som understøtter Thorbjørn i den før nevnte sluttscenen; og selv om det ikke klinger spesielt norsk, finnes det fascinerende små elementer her og der – parallelle kvinter som kaster blikket fremover til Geirr Tveitt, for eksempel. Innspillingslyden har tålt alderen godt. Noe av solosangen er heller anstrengt er jeg redd, men jeg innbiller meg at Simax gjorde det best mulige ut fra det tilgjengelige materialet. 

Det selskapet derimot får en veldig rød strek for, er mangelen på libretto: ingen tysk original, dessuten hverken norsk eller engelsk oversettelse, slik at du ofte ikke har peiling på hva som synges, noe som nødvendigvis fratar dramaet mye av nedslagskraften. Simax kunne i det minste ha lagt ut librettoen og oversettelsene på nettet, hvis kostnadene ved å legge dem inn i coveret var umulig høye. Og det 28-siders CD-heftet som foreligger (på norsk og engelsk) rommer svært få detaljer om selve musikken. Du kan ikke få alt, antagelig, og vi bør iallfall være glad for at denne herlige musikken endelig er tilgjengelig. Og la oss håpe at Borgstrøms 100-årsdag neste år blir en god anledning til å hale mer av hans musikk ut av glemselen.