Botschaft des Ridicolas

Botschaft des Ridicolas


Lachenmann Got Lost  Ness Meditasjon over Georges de la Tour XVII  Wallin …though what made it has gone
Elisabeth Holmertz (soprano), Kenneth Karlsson (piano)
Lawo Classics  LWC1217 (60 minutter)

Helmuth Lachenmanns nesten halvtime-lange kantate Got Lost (2007-8) er forferdelig vanskelig å synge for sopranen og, sant å si, også vanskelig å lytte til for publikum. Det er en høyst uvanlig kreasjon, like mye en sonisk studie som en sangbar komposisjon, med sine vokale klikk og ticks, snutter av melodier (inkludert hentydninger og sitater fra standardrepertoar, fra Tristan og Isolde til Beethovens femte), og et kaleidoskopisk omfang av teksturmessige effekter for både sanger og akkompagnatør. 


Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen


Det kreves flere gjennomlyttinger for å tilpasse ørene Lachenmanns bølgelengde, når man begynner å høre det delikate – og ikke bare presisjonen – i mye av verket. Det samme gjelder det lappeteppet av tekst Lachenmann har samlet, inkludert brokker fra Nietzsche, Pessoa og en anonym lapp i en heis der noen klager over tapet av en skittetøykurv – hvorfra verkets tittel stammer. Til syvende og sist, men overraskende selv om innspillingen fant sted i 2018 med Elisabeth Holmertz og Kenneth Karlsson, syns jeg Got Lost er et byggverk som heller bør beundres for sine mange fasetter enn som en helhet.

Etter Got Lost fremstår Jon Øyvind Ness’ Meditasjon over Georges de la Tour XVII (2016) som en mer konvensjonell, men svært lyrisk kontrast. Elisabeth Holmertz må ikke underkaste seg den samme vokalakrobatikken som i Lachemanns verk, eller faktisk også tidligere verk av Ness (som jeg har anmeldt flere ganger på denne siden). Teksten av Paal-Helge Haugen får en kraftfull utforming, med markert sans for poetens stemningsfulle forfatterskap. Ness’ musikk fanger følelsen av isolasjon hos en reisende som beveger seg gjennom en skog, klar over at andre er der, ikke så nær og likevel ikke langt nok borte. I CD-heftet skriver Holmertz: «I pianostämman händer det mesta i Jon Øyvinds melankoliska meditation.» Jeg er tilbøyelig til  å være uenig: hun snakker ned sitt eget bidrag. Akkompagnementet har en tyngende kvalitet, som en stormsky klar til å slippe ned et regnskyll, mens sopranlinjen vever seg gjennom helheten med økende lidenskap og intensitet, spesielt mot slutten.

Lidenskap og intensitet er også svært hørbar i det tidligste verket på platen, Rolf Wallins …though what made it has gone (1987), opprinnelig skrevet for Karlsson og mezzosopranen Hilde Torgersen. Det er et «vulkansk» verk, fullt av flyktighet og omveltninger, med kantete sprang for sangeren og et stort uttrykksmessig omfang som tar utgangspunkt i Mandelstam-diktet Wallin har valgt. Holmertz har gjort verket til sitt eget så langt en sanger kan, der hun navigerer med forbløffende dyktighet i dets forvirrende rekker av referanser og hentydninger (fra Stockhausen til pop, punk og jazz). I hennes fremførelse blir de tekniske og uttrykksmessige trådene som høres hver for seg i Lachenmann og Ness her samkjørt på en overbevisende måte. Med fremragende lyd av Thomas Wolden, er dette en veldig fin plate: ikke for enhver smak (heller ikke min på alt!), men uansett en fin plate. 



CD-anmeldelser