Skrevet av Martin Anderson, oversatt av Mona Levin

Det er også en slags konsert for kor og orkester: selv blant de store romantiske korverkene er det få der koret får så stor oppmerksomhet. Denne innspillingen er spesielt sterk i hva vi kunne kalle kordramaturgi, som (for eksempel) i den delen der koret roper ut «Nun, Herr, wes soll Ich mich trösten?» (Men nå, Herre, hva skal jeg vente på?). Man føler at Brahms’ kor fungerer som Bachs turba i Pasjonene, i alt vesentlig en ledende aktør i dramaet. Bare i få verk i standardrepertoaret er trombonene like viktige, men det skyldes at for et østerriksk-tysk publikum representerte klangen av trombonen lyden av døden. Bare tenk på Beethovens Equali, Bruckners mange tidlige korverk med tre tromboner som akkompagnement – og her har Bergens-messingen og Chandos-teknikerne samarbeidet for å opprettholde den mørke bakgrunnen gjennom hele verket. Tempoene er også godt anpassede: de må være langsomme, men også ta høyde for en av Mahlers yndlings-tempoanvisninger – nicht schleppend, ikke slepende.

Så hvorfor nøler jeg? Vel, som innspilling har denne voldsom konkurranse: det finnes nærmere 200 andre versjoner der ute å velge mellom, med klassikeren fra Klemperer på EMI som en i teten. Det er ikke Brian Mulligans skyld at han ikke er Dietrich Fischer Dieskau; heller ikke at det burde vært flere Bergens-tenorer (et problem i alle kor). Bergens-korene kunne vært litt mer fremoverlente også – det er tross alt deres show. Det finnes flere andre spørsmål der tidligere innspillinger leder an – ikke minst hva angår hovedsaken med denne musikken; uansett din religiøse overbevisning, burde den gi deg følelsen av at sjelen din har hatt nærkontakt med spørsmålet om selve meningen med livet. Kort sagt har vi her en helt tilstrekkelig tolkning av verket, og det er all grunn til at den blir en kilde til lokal stolthet – men det er altså en tøff verden der ute.