Brahms Klaverkonserter
Brahms Klaverkonserter: Nr. 1 i d-moll, op. 16; Nr. 2 i B-dur, op. 83
András Schiff (klaver); Orchestra of the Age of Enlightenment
ECM 2690 (2 CDer: 46 og 47 minutter)
Du har sikkert sett flere kunsthistorie-dokumentarer på TV der det presenteres et eller annet velkjent maleri eller en freske, før fem århundrers støv og skitt forsiktig fjernes og avslører en fest av farger og levende kontraster, helt uventet for moderne øyne. Vel, her får du den tilsvarende prosessen i musikk. De to klaverkonsertene av Brahms er vanligvis ansett som vognhestene i det romantiske klaverkonsert-repertoaret, bredskuldrede og mektige, og fremførelser kan virke som en slags musikalsk representasjon av to bjørner som driver med gjørmebryting.
Ikke nå lenger! Disse åpenbaringene av noen innspillinger setter musikken i et helt annet lys. Schiff spiller på et Blüthner piano fra rundt 1860 – mye lysere i klangen enn de monstermaskinene du ser på konsertpodiene idag, og the Orchestra of the Age of Enlightenment spiller (uten dirigent) på tarmstrenger og tidsriktige instrumenter. Resultatet er en grad av klarhet – i tekstur, farger, rytmer – som iallfall jeg aldri har hørt før i disse verkene. Uten lydstyrken til brytende bjørner, som følger av en mengde strykere, plastskinn på paukene og fulltonende moderne treblåser- og messinginstrumenter, avslører detaljene som endelig høres her hvor dårlig vi kjenner musikken før nå. Men det er ikke noe kompromiss i selve musiseringen. Schiff og hans OAE-kolleger produserer tolkninger som dirrer av spenning – de må ha vært fullt klar over at de skapte musikkhistorie, og deres engasjement høres tydelig.
I et essay i albumheftet snakker András Schiff om den kammermusikalske kvaliteten, spesielt i den andre konserten, og fremførelsene i mindre skala tillater faktisk en grad av intimitet som er umulig med større styrker, slik at (for eksempel) den langsomme satsen i konsert nr. 2 lyder som en slags musikalsk tilståelse som hviskes i øret ditt. (Schiff peker på at Meiningen-orkesteret som uroppførte mange av Brahms’ verker bare hadde ni førstefioliner.) Jo mindre tung du er, desto lettere blir dansingen også, og finalen i nr. 2 spretter mye gladere rundt enn den gamle modellen noen gang kunne maktet.
Innspillingen er tilsvarende nær og klar, og albumheftet sørger ikke bare for standardkommentarer om verkene og deres opprinnelse, men en beskrivelse av klaveret som benyttes og hensikten med denne radikale nytolkningen. I mine ører er prosjektet totalt overbevisende, og jeg kommer til å vende tilbake til disse innspillingene om og om igjen. Jeg føler det som om jeg i årevis har misforstått to gamle venner, og nå må jeg vise dem høfligheten av å bli kjent med dem i deres sanne lys.
