Bratsj, tenorsaksofon og klaver

Bratsj, tenorsaksofon og klaver


Habbestad Tres Flores  Lund The Magpie & I  Iberg Ut å stjæle hester  Hindemith Trio, Op 47 
Trio Brax: Julia Neher (bratsj), Ola Asdahl Rokkones (tenorsaksofon), Sergei Osadchuk (klaver)
Lawo Classics  LWC1248 (57 minutter) 

Kombinasjonen bratsj, saksofon og klaver er så uvanlig at før Trio Brax ble dannet fantes det ikke noe repertoar for besetningen – bortsett fra arrangementet (med komponistens tillatelse) av Hindemiths Trio op. 47 (1928), der den opprinnelige heckelfonen er byttet ut med saksofon. 


Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen


I CD-heftet blir Ola Asdahl Rokkones’ begeistring over saksofonversjonen fastslått: den «byr på større dybde, dynamisk omfang og et mer fleksibelt lydbilde». Jeg er ikke helt sikker på at jeg er enig i det, siden heckelfonen – egentlig en bassobo – har en mer klagende tone som tenorsaksofonen ikke kan matche. Den tilbyr et annet perspektiv til et av Hindemiths rareste og likevel mest tiltalende kammerverk. Innspillinger av trioen er ganske sjeldne, og versjonen med tenorsaksofon enda sjeldnere, men dette er Lawos andre; den første kom i 2013 The Golden Hindemith (LWC 1005.) Trio Brax fremfører den på denne nye platen med ekte stemning, og behersker vakkert overgangene fra solo (det åpnende klaverpreludiet) via duett (klaver og saksofon) til full trio, og innspillingen er fantastisk.  

Ideen med denne nye platen er imidlertid bestillingen av nytt repertoar, et utmerket initiativ som har resultert i tre verk like forskjellige fra Hindemith som fra hverandre. Kjell Habbestads Tres flores (2018), som ble urfremført i Tromsø i mai 2019, er en suite delvis basert på litterære tekster – Pushkins Profeten, Nietzsches Die Sonne Sinkt og André Bjerkes Syngende jord – men musikken «tok overhånd», hver sats representerer en blomst (derav den endelige verktittelen) tilknyttet hvert instrument: Saxifraga squarrosa, Viola cornuta, og for flygelet (grand piano), Digitalis grandiflora. Resultatet er en vakker, varmt lyrisk trio full av melodikk, og den høres takknemlig ut å spille.  

Både Håvard Lund (f. 1970) og Helge Iberg (f.1954) har minst én fot i jazzverdenen. Lund er klarinettist og saksofonist og hans kjennskap til tenorinstrumentet blir tatt i bruk i hans makabre tonedikt, The Magpie and I, komponert etter «et dystert møte med en fugleflokk» som hadde «vandret inn i huset hans». En ble drept og vist for å skremme de andre, noe som førte til en serie uhell, en fortelling til skrekk og advarsel som illustreres episodevis i dette underholdende verket. I likhet med Habbestad begynner Ibergs tosatsige verk, Ut å stjæle hester, litterært: Per Petterssons roman med samme tittel, om enn med en liten stave-endring «for å distansere meg fra innholdet». De to satsene – The Sting og The Ride – er beskrivende, men Iberg tester utøverne med noen uvanlige effekter, der Julia Neher spiller alla chitarra (som en gitar) og Rokkones fjerner munnstykket og «spiller rett inn i røret for å lage en fløyteaktig lyd». Det utgjør en fin klangstudie, litt mørk og truende uttrykksfull enkelte steder, med fabelaktig spilt. Fremragende lyd hele veien. 



CD-anmeldelser