Britiske verk for horn

Britiske verk for horn

Dette nydelig fremførte programmet med verker av de britiske komponistene Robin Holloway (f. 1943) og Peter Seabourne (f. 1960), kunne hatt tittelen Lærer og elev, siden Seabourne studerte med Holloway ved Cambridge University (1980-3). Begge er ukonvensjonelle kunstnere, deres verker er ofte vanskelige å kategorisere – kanskje med unntak av det intetsigende, for ofte brukte begrepet «postmodernisme» – siden begge engasjert seg i, og så koblet seg av, flere avanserte komposisjonsteknikker på slutten av 1900-tallet. Alle de syv verkene på platen er fra deres mer modne perioder; i Seabournes tilfelle er faktisk tre fra de to siste årene. Unntaket er åpningsverket, den lyse og luftige åpningsfanfaren – på hele 49 sekunder – (2011), opprinnelig skrevet for fire trompeter, her spilt like effektivt, faktisk strålende, av en hornkvintett.


Skrevet av Guy Rickards


Holloway Partitas Nos 1 & 2. Lament*,**,*** Seabourne Mille Fiori*,**,***. Encounters*. The Black Pegasus****. Julie Dances Ondřej Vrabec (horn). *Haná Sapáková, **Daniela Roubíčková, ***Michaela Vincencová (horn). ****Mio Sakamoto (klaver) Sheva Contemporary  SH241 (61 minutter)


En hel plate med musikk for ett og flere horn – eller i et tilfelle, Seabournes The Black Pegasus (2018) for horn og klaver – kan høres ut som for mye av det gode. Men så fint er Ondřej Vrabecs spill at man simpelthen glemmer de teksturmessige begrensningene og setter pris på hans virtuositet, alltid til tjeneste for musikken og aldri for ham selv. Dette er svært hørbart i hans tolkninger av Holloways to Partitaer, begge skrevet i 1985. Holloway valgte bevisst Bach-former til satsene, fem i hver suite, som Courante, Gavotte, Musette, Loure og, til finalene, Gigue. Men musikken er alt annet enn barokk eller kvasi-nyklassisk.

Holloways stil er stort sett tonal (om enn ikke i en tradisjonell forståelse av ordet), men hver sats er en moderne revurdering av den aktuelle dansen: Giguen i Partita nr. 2 er et eksempel, like munter og alvorlig, men også ulik den lettere barokkdansen. Enda viktigere er det at Partitaene er skreddersydd spillestilen til de to musikerne de er skrevet for: når det gjelder Nr. 1, den australske virtuosen Barry Tuckwell, den beste hornisten etter legendariske Dennis Brain, og for Nr. 2 en irsk musiker, John Kerrigan, som hedres med en Irlandaise fjerde sats.

Seabournes Julie Dances er hans eneste verk for horn solo, en herlig suite på seks satser inspirert av et foto av Vrabecs datter, som tolker engelske barnerim. The Black Pegasus for horn og klaver er platens mest dristige og dramatiske stykke, et verk med sonateaktig tyngde tross en friere struktur, som har fått betegnelsen «rhapsodi». Det nesten kvarter-lange The Black Pegasus, inspirert av et maleri av Odilon Redon, reflekterer dets blanding av drømmende farge og drivende energi med vital bruk av horneffekter. Mio Sakamoto er en eksemplarisk akkompagnatør. Kanskje det mest karakteristiske, og stemningsmessig mest vidtrekkende av Seabournes stykker, er imidlertid de fem duettene Encounters (2019), der komponisten – ifølge ham selv – i hver sats snubler over fragmenter av Robin Holloways musikk. Vrabec og Haná Sapáková skinner i disse engasjerende miniatyrene, avvekslende lyriske og dramatiske, med forfriskende klang (spesielt i Scherzo). Sentralt i programmet får de følge av Daniela Roubíčková og Michaela Vincencová i Holloways imponerende Lament, et sporadisk minnestykke skrevet i 2013 som en duett, men omarbeidet seks år senere til kvartett. Shevas lyd er vakker og lar hele klangspekteret klinge krystallklart.


Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen