Britten - Canteloube
Britten Quatre Chansons françaises; Les Illuminations, op. 18; Canteloube Chants d'Auvergne (utvalg)
Mari Eriksmoen, sopran; Bergen Filharmoniske Orkester, dir Edward Gardner
Chandos CHSA5289 (SACD) (74 minutter)
Benjamin Britten (1913–76) og Joseph Canteloube (1879–1957) har kanskje ikke så mye felles ved første øyekast. De ble født I hver sin generasjon, en var en psykologisk undertrykt engelskmann, den andre en franskmann hvis musikk velter seg I sensualitet, Den ene årvåken overfor de mørke dramaene som river og sliter i den menneskelige psyke, den andre et produkt av middelhavslandskap som bader i solen. Dessuten befinner de seg på forskjellige sider av det psykologiske skillet som deler romantisk og modern musikk: på den ene siden ble skjønnhet opplevd (mest intenst i Wagner) og på den andre ble den observert. Jeg tror jeg kan datere begynnelsen på den endringen i Mussorgskijs Bilder på en utstilling: røttene til Bartók, Stravinsky og andre av den tidlige modernismens mestre, finnes i det verket.
Men Canteloube og Britten har mer felles enn det som først møter øret, og disse stykkene har på samme måte mer felles enn det faktum at de alle tonesetter franske tekster. Først er det forfinetheten og klarheten i orkesterskrivingen: stilistisk er det riktignok god avstand mellom disse to komponistene, men begge er både møysommelige og tilbakeholdne i sin utplassering av orkesterfarge – slik at instrumentkombinasjonene de utplasserer, klinger uvanlig friske og flytende. Tilbakeholdenheten strekker seg også til deres emosjonelle kontroll av det: det er mye følelser på begge sider, men de hvisker deg i øret fremfor å rope deg midt i fleisen.
Brittens Quatre Chansons françaises er verdt noen egne ord: forbløffende nok var han bare fjorten år da han skrev dem, men likevel var hans orkesterkontroll fullkommen – og det er interessant at kan vi høre ham krysse det psykologiske skillet jeg nevner ovenfor, i løpet av disse sangene.
Enkelte kritikere føler at de må finne en feil på en innspilling, selv når det ikke er noen, bare for å opprettholde sin autoritet. Jeg her helt fornøyd med å fastslå at jeg ikke kan forestille meg denne innspillingen forbedret. Mari Eriksmoen har akkurat den riktige vokale tilnærmingen til denne musikken – storhjertet, men samtidig lett og frisk, og hennes fransk er også god. Edward Gardner får utsøkt ømhet i spillet fra Bergen-musikerne (særlig bemerkelsesverdig, gitt hvor åpen mye av orkesterskrivingen er); og innspillingslyden er så varm og klar som en siciliansk soloppgang. Resultatet, når alt tas med i betraktningen, er og skjær glede.
