Bruckner
Bruckner Symfoni nr. 3 i d-moll (originalversjon, 1873)
Bergen Filharmoniske Orkester, dir. Thomas Dausgaard
BIS-2464 (56 minutter)
Da jeg var tenåring ble Bruckners 3. min introduksjon til musikken hans, gjennom Georg Szell-innspillingen av det reviderte partituret fra 1889 for CBS. Jeg ble oppslukt fra begynnelsen av: denne musikalske blandingen av monumentalitet og ømhet var ukjent for meg, og er fremdeles uten like; ingen annen komponist har maktet å være grandios og sårbar og helt og holdent ærlig samtidig. (Tenk på det gamle ordtaket om at noen kan være to av følgende: ærlig, intelligent og kommunist – samme hvilke to, men ikke alle tre på en gang. Samme her i musikalsk betydning, med Bruckner som unntaket som bekrefter regelen.)
Jeg var ikke klar over at 3. Symfoni, som mange Bruckner-symfonier, hadde vært ute på en betydelig redaksjonell reise – i komponistens egen levetid, med musikken klippet opp og endret, enten av Bruckner selv, under press, eller av velmenende venner og støttespillere, og med to sjefredaktører som tok grep i de senere tiårene. Dette gjelder særlig 3. Symfoni, som ble omkalfatret talløse ganger, og da jeg første gang hørte den tidligste versjonen av symfonien, som er fra 1873, ble jeg så overrasket over hvor radikal den var at det tok litt tid før jeg kunne akseptere tapet av mine yndlingsøyeblikk fra 1889-versjonen. Men tilvenning skapte respekt, og nå er det den rene hardnakkede originaliteten i 1873-versjonen som stikker seg ut med sin dristighet: den har overraskende kontraster som ingen andre komponister hadde våget før, en disiplinert bruk av Wagnersk harmonisering innenfor klassiske (om enn enormt uortodokse) symfoniske rammer, og en grad av lidenskap i uttrykket som ikke var hørt i konsertsalen før – ikke så merkelig at Bruckners samtidige ikke forsto ham! Selv når arven fra Beethovens 9. er tydelig, går han i uhørt radikal retning. Disse ømme øyeblikkene i den langsomme satsen, kombinasjonen av virvelvinds-energi med valser i tredje, og sammenstillingen av en høytidelig koral og en polka, slår an en tone som både er veldig moderne og veldig menneskelig.
Thomas Dausgaards ruvende prestasjon i denne innspillingen med Bergen Filharmoniske Orkester handler både om at de griper verkets ekstraordinære dristighet og ville originalitet, og at de får det hele til å klinge fullstendig naturlig og logisk. Det er en viktig innfallsvinkel til denne fremførelsen. Først da jeg hørte Jukka-Pekka Saraste dirigere nr. 5 med BBC Symphony Orchestra ved the Proms i 2003, forsto jeg at Bruckners musikk er organisk og ikke bare sterkt differensierte lydplater. Det er også hva Dausgaard oppnår her, og det er uvanlig blant dirigenter: disse oppsiktsvekkende kontrastene er integrert i verkets helhetlige arkitektur og flyter like naturlig som en elv som fosser over stein og klipper.
Dausgaards tempi er raske, og gjør disse kontrastene enda mer slående. Resultatet er understrekningen av den forbløffende friskheten i Bruckners oppfinnsomhet. Bergen-musikerne kaster seg ut i det alt sammen med sjelden lidenskap, og BIS-teknikerne har produsert førsteklasses lyd; episk og intim, mektig og detaljert, alt på en gang. Legg så til en uvanlig artikulert artikkel (Horst A. Scholz ) i CD-heftet, og du har en utgivelse som er en komplett suksess, en som gir frisk innsikt til musikken hver gang du lytter til den.