Bruckner

Bruckner

«C’est magnifique, mais ce n’est pas la guerre» (Det er storslått, men det er ikke krig) – skal den franske hærføreren Pierre Bosquet ha sagt da han overvar Det lette kavaleris stormangrep under slaget ved Balaclava under Krim-krigen i 1854


Skrevet av Martin Anderson


Anton Bruckner Symfoni nr. 6 i a-moll
Bergen Filharmoniske Orkester, dir. Thomas Dausgaard
BIS-2404 (53 minutter)


Denne tolkningen av Bruckners nr. 6 er virkelig storslått, men den er ikke verket slike du kjenner det. Fra begynnelsen av er Dausgaards tempi forbausende raske, noe som får musikken til å lyne av ekte spenning, men av samme grunn fjerner den fornemmelsen av heroisk kamp mot en ubønnhørlig skjebne. Tradisjonelt utspilles Bruckner-symfonier nesten alltid som enormt høytidelige prosedyrer, som en slags kolossale innvielsesseremonier, mer arkitektoniske enn menneskelige. Dausgaard setter den innfallsvinkelen på verket til side og nytolker musikken som drama – et menneskelig drama med følelser, frykt, oppløftethet og triumf.


Forestill deg en skiløper som rammes av et snøskred; det tradisjonelle synet på Bruckner er som snøskredet, kraftfullt men upersonlig. Dausgaard har imidlertid skiløperen som er fanget av de mektige kreftene i sitt fokus, og det individuelle dramaet som denne opplever i skjebnens hender. Jeg måtte lytte flere ganger for å forsone meg med et så annerledes syn på musikken, men ble snart overbevist av den uventede varmen og ømheten i mye av den. Skjønt man vanligvis identifiserer komponistgenerasjonen etter Bruckner som de grandiose og monumentale i hans ånd, peker Dausgaards ettertrykk på orkestreringens fintfølelse i stedet på Bruckners påvirkning på senere komponister som Pfitzner og Humperdinck. Bergensmusikerne spiller så hjertet renner over og BIS’ innspillingslyd er, vel magnifique – skru opp lyden litt ekstra, og den får håret til å stritte i nakken din. Den rent fysiske opplevelsen får deg til å slynge ut med armene, som om du selv sto på podiet.

Oversatt fra engelsk av Mona Levin