Tidligere var han mest kjent som klassisk gitarist, men har i økende grad konsentrert seg om komposisjon og for det meste beskjeftiget seg med det de siste 20 årene. De to hovedlinjene i hans musikalske virke ble godt fremhevet i 2007 med albumet Liánhuà – Music for Flute and Guitar, utgitt på plateselskapet Euridice (33074), fremført av fløytist Marianne Aarum og gitarist Gjermund Titlestad. Den milde, velklingende musikken på denne platen gjenspeiles ikke i Lawos nye samling med tre av Brustads konserter – ingen av dem for hans eget instrument – som alle har en mer seriøs karakter og mer substansiell utforming.

Ylg (2012) er en trippelkonsert for to fløyter og pikkolo, skrevet på oppfordring av den blendende fløytisten Anne Karine Hauge, som her spiller 1. fløyte. Hun er mangeårig medlem av Cikada og Oslo Sinfonietta. Ylg er oppkalt etter en av ur-iselvene i norrøn mytologi (beskrevet i Den yngre Edda) og Brustads lyst betonte konsert er stemningsfull i sin malende flyt, der den veksler mellom iskald delikatesse og flyktige utbrudd. Hauge, hennes kollega fra Oslo Sinfonietta Vivian Ellefsen og pikkolo-fløytist Linn Cecilie Aasvik utgjør en fortryllende solisttrio hvis samspill med Ingar Bergby og orkesteret er svært effektivt.

De andre verkene fokuserer på instrumenter med lavere frekvens, hvorav ingen vanlige konsertsolister. Det beste verket på platen – hof (2015; liten «h» er tilsiktet) – er en dynamisk, fengende konsert for pauker. Som komponisten forklarer i sin korte CD-kommentar er ordet «hof» gammelnorsk og har tre betydninger: mulighet, skjønn/mening/forståelse og gård/hoff/tempel, selv om dette for meg var til liten hjelp i å tyde musikkens uttrykksmessige forløp. Til syvende og sist er det imidlertid musikken som er veiviseren, gripende nok på grunn av sin egen, rent musikalske styrke. Denne fremføres av den dedikerte, fremragende Rune Halvorsen, Kringkastingsorkestrets solopaukist.

Udjat (2005) er det tidligste verket og viser en annen av Brustads musikalske interesser, elektronikk og elektroakustiske medier, en annen tråd i hans produksjon (fremhevet på en annen Euridice-utgivelse, q-d-s, i 2016.) Enda mer uttrykksfullt og fantasifullt, og oppkalt etter «lydøyet» til den egyptiske guden Horus, er det at Udjat både er en dobbeltkonsert for eufonium og elektronikk og en eufoniumkonsert med to forskjellige akkompagnement, en akustisk (det strålende Kringkastingsorkestret) og den andre elektronisk. Den ofte reflekterende, noen ganger eruptive profilen holder publikum i uvisshet om hva som kommer videre og beholder dermed oppmerksomheten. Brustads utvalg av instrumentale teknikker og perfekte orkestrering gir utbytte her. Fantastiske fremførelser alt i alt, strålende innspilling.