Carl Nielsen
Fiolinkonsert op. 33; Symfoni nr. 4, op. 29, Det uudslukkelige
James Ehnes, fiolin; Bergen Filharmoniske Orkester, dir. Edward Gardner
Chandos CHSA 5311 (68 minutter)
Carl Nielsens Fiolinkonsert, skrevet i 1911, har aldri fått samme oppmerksomhet som Sibelius’. Den er avgjort et helt annet dyr, men noe av problemet kan også være at den sjelden har fått så overbevisende fremførelser som den til James Ehnes, Edward Gardner og hans Bergen-musikere.
Der Sibelius-konserten er full av dystre nordiske skoger og mørke skyer (ikke helt rettferdig overfor verket, men du skjønner hva jeg mener), er Nielsens åpen og livlig, et stykke vår/sommer, ikke høst/vinter. Hoveddelen av første sats, med den fascinerende tempoangivelsen Allegro cavalleresco er herlig oppløftende og besluttsom, og slår an tonen for den korte og sjenerte – og uendelig rørende – Poco adagio som følger. Den avsluttende rondoen griper rundt verden med kjempebein – men dette er en kjempe som ofte stanser for å beundre blomstene. Ehnes er en tvers igjennom fabelaktig solist: stolt og lekende når det kreves, og en som åpenbart fryder seg over de konstante dialogene med orkesteret som partituret krever av ham. En annen slående forskjell mellom denne konserten og Sibelius’ er de gjennomsiktige orkesterteksturene, og Gardners oppmerksomhet på detaljer er perfekt innfanget av Chandos’ lydteknikere.
Fra første tone i Gardners tolkning av 4. symfoni er det helt klart at vi er med i et helvetes løp: den begynner midt i en malstrøm av lyd og skjønt andre tema-delen henter inn en urolig ro, er tonen satt – verket er fra 1914-16, da verden hadde vendt seg mot den mørke siden.
Som tittelen antyder er den underliggende tanken konflikten mellom ødeleggelsens kraft og livets kraft som topper seg i den berømte «duellen» mellom to pauker helt på slutten. (Jeg kom forresten over en video med Timpani Highlights på YouTube hvor du får se akkurat hva som foregår).
Paul Griffiths har levert et CD-hefte som gjennomgår musikken med deg – hjelpsomt hvis du ikke allerede kjenner verket, men han nevner ikke symfoniens tonale struktur, noe som er helt merkverdig siden det er konflikten mellom toneartene?? som sørger for selve arkitekturen i verket. Du må selvsagt ikke vite dette for å sette pris på musikken – du føler det selv om du ikke kan sette fingeren på hvorfor du føler det – men du får enda mer ut av musikken når du forstår hva som foregår.
Gardner forlater Bergen på slutten av neste sesong, og blir kunstnerisk leder for Den Norske Opera & Ballett. Som du kommer til å høre i denne elektriske innspillingen, er Bergen-orkesteret på topp for tiden, og jeg håper Chandos fremdeles har en full hylle med innspillinger å avsløre for resten av verden.
