Chanson et Danses
Gounod Petite symphonie, op. 216; Koechlin Septuor d’instruments à vent, op. 165; Schmitt Lied et scherzo, op. 54; Gouvy Petite suite gauloise, op. 90; d’Indy Chanson et danses, op. 50
Oslo Kammerakademi
Lawo Classics LWC1225 (72 minutter)
Dette er et gjennomført trivelig album med fransk musikk for blåserensemble. Noe av musikken (Gounod) er velkjent, men det meste ikke. Programmet er omtrent delt mellom elegant romantisk stil (Gounod, Gouvy, d’Indy) og det forsiktig moderne. Gounod’s Petite symphonie er en nonett fra 1885, og den bobler av vennligsinnet varme. Jeg kan ikke huske å ha hørt Petite suite gauloise av Théodore Gouvy (1819–98) før, men den er en innertier som burde være like kjent som Gounods verk: det er et stykke av det slaget som du etter et par sekunder vet at du kommer til å like. Og det skuffer ikke, men rommer like deler ekte følelse og letthjertet dansemusikk. Vincent d’Indy’s Chanson et danses (1898) leker med minnebilder av Wagners Siegfried Idyll i innledningen og avslutningen, men de syke synkopene i andre sats, «Danses», (de må være et helvete å koordinere) er noe av det beste overhodet for blåsere.
Et av de viktigste verkene for symfonisk blåserensemble er Dionysiaques (1913) av Florent Schmitt (1870–1958), et stykke som er fyllt av vill energi og innebygget vold – i en grad som fikk den åtte år gamle datteren til en venn av meg til å be meg stoppe å spille den fordi den skremte henne. Man hører hint av denne kraften i hans Lied et scherzo (1910), men den er generelt i en lysere stemning og oppfører seg bedre.
Kanskje er den store oppdagelsen her den femten minutter lange Septuor d’instruments à vent (1937) av Charles Koechlin (1867–1950), som er en av de mest lysende stjernene på det franske musikkhimmelen. Den innledes med en verdig, lyrisk «Monodie» for klarinett, etterfulgt av fem satser som nesten antyder gresk skulptur i all sin klassiske eleganse. To er fuger, den andre et folkelig, svingende innslag som løfter humøret.
Steinar Granmo Nilsens artikkel i CD-heftet bidrar hjelpsomt med biografisk materiale om komponistene, men sier ingenting om musikken, noe er som er en tapt mulighet – hvor ellers blir disse stykkene omskrevet? På den andre siden er spillet og innspillingslyden alt du kunne håpe på. En fin utgivelse, omtenksomt planlagt og utsøkt utført.
Et par Koechlin-relaterte historier, når jeg først er her: Jeg bodde i Paris i ti år fra 1987, og like etter min ankomst kom jeg i kontakt med Yves Koechlin, Charles’ sønn. Det nærmet seg en konsert med Koechlin père og vi skulle dit begge to. Hvordan kunne jeg vite hvem han var, spurte jeg. «Jeg har mustasjer,» svarte han. Mustasjer? «De får snart se.» Og han hadde faktisk lengre ranker av hår hengende ned under nesen enn trollskjegg på et tre. Den andre historien er fra samme anledning. Yves inviterte Otfrid Nies (leder for Koechlin-kvartetten, som spilte den kvelden) på middag noen dager senere i familiens hjem i Rue de Boulanger. Før vi gikk til bords spurte Yves’ kone, som var datter (eller barnebarn, det husker jeg ikke) av fysikeren Paul Langevin, siden både Paul og jeg snakket tysk, om vi ville ha noe imot å gjøre henne en liten tjeneste? Deretter forsvant hun ut i et kott og kom tilbake med en liten konvolutt – et brev til Langevin fra Einstein: kunne vi oversette det for henne? Vi gjorde selvsagt det med fryd og begeistring – og før du spør, håndskriften var liten, ryddig, på ingen måte demonstrativ, og uttrykket var også oppsiktsvekkende beskjedent. Og fiskesuppen som fulgte, servert i en diger terrin, stor nok til å vaske håret i, var en av de beste jeg noen gang har smakt.
