Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Hans utvilsomme talent for fengende melodier skaffet ham en komposisjonskarriere innen reklame, enten det var Black Magic-sjokolade eller – hans mest berømte – de langvarige Martini-reklamene som han skrev melodien It’s the Right One til. Senere avanserte Gunning til de TV-programmene som disse reklamene var laget til, og skrev bl.a. det sleipe, nattlige temaet til Agatha Christies Poirot (med David Suchet i hovedrollen).

Etter årtusenskiftet vendte Gunning tilbake til sin barndoms-kjærlighet; seriøs klassisk komposisjon, og ble symfoniker. Hans dynamiske Symfoni nr. 1 (2001) fikk tolv etterfølgere, den siste i 2023. Kammermusikk og konserter skrev han parallelt, hvorav en – for obo (2004) – innspilt av hans datter, Verity, på Chandos, sammen med symfoni nr. 3 og 4. (CHAN 10525). Gunnings oppfatning av symfonisk form var historie-fortellerens strukturer og prosesser på en ikke-programmatisk måte. «Jeg tror», sa han en gang, «at musikk med noen unntak ikke oppfører seg på sitt beste når den prøver å være spesifikk. Det er mye bedre når den handler om følelser; og attpåtil generelle følelser.» Hans tilnærming er derfor nærmere den prisvinnende britiske filmkomponisten og symfonikeren, Malcolm Arnold, også en fin melodiker, mer enn – for eksempel Stravinsky, som hevdet at musikk ikke uttrykte noe som hest!

Gunnings 8. (2014-5) og 9. (2015-6) symfonier utgjør et fint, men kontrastfylt par, komponert for ganske små orkestre uten tung messing og med beskjedent slagverk. Hans mer kommersielle musikk inneholdt gjerne forseggjorte partiturer, men hans symfonier («musikk som er relativt enkel å følge» hadde til hensikt «å kommunisere» hevdet han) trengte klarhet. Begge har en litt pastoral, åpen karakter som på en måte er ganske engelske i aksent, men likevel ulik noen annen komponist. Den åttende avledes utelukkende fra åpningsmotivet, og de tre satsene – sonate-allegro, adagio i midten og scherzo-finale, et format den amerikanske symfonikeren Walter Piston elsket – utvikler dette materialet på en genial måte innenfor sine individuelle rammer. Her ser Gunning ut til å «forhandle» med klassisk form for å utlede noe nytt, selv om jeg synes at denne er den mest unnvikende av de to symfoniene. Nr. 9 har derimot et mer utadrettet tradisjonelt oppsett, appellerer umiddelbart mer enn forgjengeren, men er svært ulik «den store uttalelsen» som ofte forventes av en niende symfoni, og justerer seg i større grad som Mjaskovskij (som overtroisk skrev sin tiende samtidig for å unngå «forbannelsen av den niende»; noe Gunning ikke gjorde!), Havergal Brian eller Harald Sæverud. Fremførelsene av BBC National Orchestra of Wales med Kenneth Woods (som følger opp sin tidligere Signum-utgivelse av nr. 2, 10 og 12; SIGCD593) er strålende. Woods’ ledelse er klar og fast i tolkninger som neppe kan gjøres bedre, spesielt med så god lyd.