Christopher gunning
Symfoni nr. 2. Symfoni nr. 10. Symfoni nr. 12
BBC National Orchestra of Wales, dir. Kenneth Woods
Signum Classics SIGCD 593 (78 minutter)
Christopher Gunnings navn er kanskje ikke like kjent som andre komponisters, men mange av våre lesere – i det minste de som ser britisk film og TV-serier – vil antakelig ha hørt noe av hans musikk. Gunning (f.1944) er faktisk en prisvinnende komponist for små og store filmer, og som med mange filmmusikkomponister (som Lalo Schifrin, John T Williams og Bernard Herrmann), er musikken opprinnelig skrevet for konsertlokalet. Heldigvis er en stor del av hans konsertmusikk tilgjengelig på plater fra Albany, Chandos (som har utgitt noe av Gunnings TV-musikk), og Discovery, og denne nye utgivelsen betyr at ni av hans tretten symfonier nå er tilgjengelig.
Og for en overbevisende tiltrekkende trio de utgjør. Platen åpner med den ensatsige 10. symfonien (2016), et overbevisende, argumentert verk à la Sibelius’ Syvende, men oppleves også som er sett med symfoniske variasjoner. Den tresatsige 2. symfonien har den mest innviklede historien av de tre, opprinnelig komponert i 2003 (året etter den ensatsige første; Gunning kom enda senere frem til en form på sine symfonier enn Brahms), men vesentlig omarbeidet i 2018, innimellom komponering av de to andre verkene på denne platen. Symfonien er forbilledlig i sin klarhet, nydelig skrevet av en mesterlig orkestrator, og innehar en så naturlig flyt og medfødt logikk at det er overraskende at komponisten slet så lenge med den. Gunnings kommentar i CD-heftet gir ikke noe hint om inspirasjonen til dette svært beskrivende verket. Det kan oppfattes som absolutt musikk, selv om han sier at alle hans symfonier er analoge med romaner. 2. symfoniens reise gjennom vekslende mørke og lyse landskaper, med en hovedsakelig dempet langsom midtsats, er gripende og spøkelsesaktig.
Gunnings orkesterstil er alltid gjenkjennelig hans egen, selv om det fins gjenklang av fremtredende forfedre, som f.eks. Malcolm Arnold. Åpningen av 12. symfonien (2018) påkaller minner om midtperioden til Stravinsky; det skyldes dels rytmisk skarphet, dels lyset i komposisjonen – tenk de langsomme satsene i verk som Symfoni i C og Symfoni i tre satser. Det fins få virkelig overbevisende eksempler på en tosatsig symfoni (Carl Nielsens 5., Havergal Brians 30., Robert Simpsons 3. er de jeg kommer på), men Gunnings 12. er en av dem. Den andre delen «var inspirert av en venns begravelse» der den elegiske stemningen blir gjennomboret av mer festlig musikk til minne om avdøde, slik at helheten blir mer positiv enn man kunne vente. Alle tre verkene blir ypperlig fremført av BBC National Orchestra of Wales, dirigert med imponerende innsikt av den amerikanskfødte Kenneth Woods, som bor i Storbritannia. Signums lyd er eksepsjonelt klar, og dette er en plate jeg har.
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen