Skrevet av Guy Rikards

For de som kjenner Cecilie Ores verkliste, kommer det ikke som noen overraskelse at det er sosiopolitiske aspekter ved alle de tre verkene. Vatikantrilogien beretter om tre av de mest usmakelige og lattervekkende episodene i pavedømmets lange, uverdige historie. Den første beretter om de tre «rettsakene» mot den døde Pave Formosus på 800-tallet, to ganger påskyndet av antagonistiske pavemotstandere, funnet skyldig og kastet i Tiber-elven, to ganger kommet seg og gjeninntrådt. Den neste, og mest tragiske av alle – hvis dette virkelig skjedde, noe det er atskillig tvil om – er historien om Pave Joan (Johanne?), egentlig tiltrådt som Johannes VIII, hvis bedrag ble oppdaget da hun begynte å føde under en prosesjon på Via Sacra i Roma og ble myrdet av den rasende mobb. Den siste handler om den pavelige erstatning av mannlige genitalier med fikenblader på statuer i renessansen – der originalene ble gjemt bort og lagret i Vatikanmuseet! Med sine 40 minutter er Vatikantrilogien en enorm utfordring for de seks solostemmene. Nordic Voices tolkning er en virkelig tour-de-force av tonal og uttrykksmessig kontroll, som gjengir Ores historiske bilder med en kombinasjon av strenghet, humor, sjokk og patos.

En lignende følelse av det historiske og politiske finnes i tittelsporet, Come to the Edge!, en levende, deklamatorisk kantate dedisert til medlemmene av den russiske feminist-pop-gruppen Pussy Riot, der de tre medlemmene som kjent ble rettsforfulgt og fengslet av Putins regjering i 2012 for «hooliganisme». Ore benytter korte tekster som handler om ytringsfrihet fra et vidt spekter av forfattere fra Shakespeare til Christopher Logue, George Washington, Lenny Bruce og Pussy Riot selv – og deres rettsdommer! Budskapet er kanskje noe tungt på labben, men komponistens forargelse er åpenbar og gripende fanget av Ensemble 96.

Intensiteten er av et enda større og mer ubehagelig slag i solostykket, Who do you think you are?, som handler om den negative siden av «åpen og opplyst offentlig diskurs». For å være ærlig, dette burde ha en advarsel til foreldre da det inneholder eksempler på ekstremt kvinnefiendtlige hat-mails. I Eir Inderhaugs strålende tolkning blir dette til virkelig urovekkende lytting etter hvert som tekstens sjofle følelser (selvfølgelig ikke delt av Ore) blir levert med perfekt klarhet i et ganske tilgjengelig tonespråk som står i sterk kontrast til ordene. At et slikt verk trenger å bli laget og fremført er like skammelig som det er nødvendig.

Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen