Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Selv med så mektige forbilder forblir melodramaet en sjelden sjanger blant komponister. Det kan bli noe kunstig ved formatet som skiller seg fra en konsertsolist eller solosanger, der begge er musikalske partnere. Asheim behandler helheten nesten som et radiofonisk verk, som sinnets teater, og unngår den Schönbergske løsningen med talesang og behandler stemmen som en konverserende medvirker, som en hvilken som helst annen tekstur i partituret, ikke ulikt «støy»-elementene som hovedsakelig ligger i slagverket. Resitatøren får – ikke overraskende – hovedfokus hele veien. Asheim bryter opp Harstads gripende fortelling tematisk, og legger vekt på de gjentakende elementene uten egentlig å komponere teksten. Den grunnleggende fortellingen er om en kvinne, besatt av ideen om å fryse i hjel, som forteller sin historie mens hun fryser i hjel i Grønland, der hun har stjålet sin manns jakke og derfor (tror) hun har forbannet ham til samme skjebne. Snøens hvithet reflekterer blekheten i hennes historie: under bryllupet når brudekjolen smelter sammen med mannens skjorte; når hun er fanget i en heis og øynene hennes har vennet seg til mørket, «mørkehvitt i de sorte»; når hun uten anger dør i Grønlands isøde.

Asheims orkesterpartitur gjenspeiler det iskalde miljøet og indirekte historiefortellerens følelsesmessige kulde. Det er ingen melodramatisk oppførsel eller grafisk beskrivende passasjer. Man føler snarere at orkesterets oppgave er å løpe parallelt med historiefortelleren. Det fremføres strålende av Kingkastingsorkestret (verket var skrevet for Stavanger Symfoniorkester), og restitatørene, Laila Goody og Petronella Barker, fremfører sine tekster godt. Christian Eggen holder de ulike delene sammen og smelter dem til en overbevisende, dramatisk opplevelse. Lawos lyd er svært klar.