Den annen sang
Pettersen Å vere i livet* Matre Tre sanger etter Ragnar Vigdal*,*** Vogt Den annen sang*,*** Moraeus, arr. Nyhus Koppången** Trad., arr. Nyhus Flodens död**,***
*Ingebjørg Lognvik Reinholdt (alt/kveding). **Åshild Breie Nyhus (nøkkelharpe). ***Anders Rensvik (bratsj). Terjungensemble, dir. Lars-Erik ter Jung
Fabra FBRCD 21 (54 minutter)
Folkemusikkens innflytelse på klassisk musikk verden har vært variert og dyptgripende. Tidligere drev den frem de nasjonale stilene som overtok etter romantikken på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, med Grieg og Tveitt i Norge og Vaughan Williams i England. Senere har komponister fokusert mer på musikken i seg selv (i CD-heftet, peker dirigenten Lars-Erik ter Jung med rette på Lasse Thoresen i denne sammenheng). Men det er mange tilnærminger til bruk av folkemusikk i «komponert konsertmusikk», noe hvert enkelt verk på denne platen viser forskjellige måter.
Agnes Ida Pettersen (f. 1981) og Herman Vogt (f. 1976) er komponister jeg ikke har støtt på før. Pettersen er en interessant, kreativ kunstner, utprøvende i sin tilnærming, noe både Celebration! (2009, for kontrabass og elektronikk) og In b (2017, for fløyte og klarinett) – begge tilgjengelige på YouTube – er bevis på. Å vere i livet er en fascinerende blanding av sangsyklus og kantate, med undertittelen Tre sanger til mor, men målrettet skrevet for en kveder med strykeorkester. Ingen hvilken som helst kveder heller, men Ingebjørg Lognvik Reinholdt, hvis spesielle klanger og fargetoner Pettersen hadde i tankene mens hun komponerte verket. Pettersens forkjærlighet for mikrointervaller, vises gjennom hele verket, men opererer mer i bakgrunnen her enn i for eksempel Kontrabass-concertinoen (2017) eller à cappella-verket Un/tethered (2019), som kan minne om noen av Maja Ratkjes vokalverk. Å vere i livet er mildere i stil; det passer til tekstene.
Enda mer overbevisende er tittelsporet, Vogts Den annen sang. Med undertittelen Variasjoner over «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», kan Den annen sang oppleves både som en salme-kantate med alle salmens seksten vers og som en variasjonssats over melodien. Vogt varierer akkompagnementet på snedig vis, samtidig som han innarbeider flere andre folketoner fra Romedal, Rana og Ørsta. Disse forskjellige tonesettingene er så vakkert integrert i helheten at verket også oppleves som en fantasi for sang og orkester, mens den med ubønnhørlig logikk bygger seg opp til et virkelig imponerende klimaks. Dette er det beste verket på en veldig fin plate.
Mellom de to store sammenhengende verkene er imidlertid Ørjan Matres Tre sanger etter Ragnar Vigdal (2020) ikke bare fyllmasse. Som Matre kommenterer i CD-heftet, har han i mange år arbeidet med folkemusikk, fra enkle arrangementer – som i de to stykkene for nøkkelharpe av Sven Nyhus (fint spilt av hans datter, Åshild Breie Nyhus) og strykere – til mer kompleks og integrert behandling av stoffet. Tre sanger etter Ragnar Vigdal ligger et sted mellom disse to ytterpunktene: utdypninger av originalsangene, skreddersydd for å klinge som improvisasjoner der vokal- og orkesterlinjene flyter uavhengig av hverandre.
De to arrangementene av Sven Nyhus (f. 1932) avslutter programmet på en svært tilfredsstillende måte. Den nydelige Koppången av Per Erik (også kjent som «Perra») Moraeus (f. 1950) er selvfølgelig ikke en folketone – kanskje om et århundre eller to! – men har den samme følelsesmessige kraften. Flodens död er enda mer berørende, men er også av relativt nyere opprinnelse. Imidlertid er Nyhus’ behandling av August Bohlins melodi friere, selv om den er ærbødig. Den avrunder et intelligent sammensatt program, fantastisk fremført og innspilt. Ingebjørg Lognvik Reinholdt og Terjungensemble må dele hyllesten.
