Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Aareskjold har åpenbart latt de opprinnelige blåserlinjene ligge der Beethoven og Haydn la dem, og har distribuert de øvrige orkesterteksturene rundt om i resten av ensemblet. Det jeg finner både underholdende og foruroligende er den konstante vekslingen mellom kjente og ukjente farger – et øyeblikk hører du en tekstur du kjenner og i neste øyeblikk dukker noe uventet opp. Det får virkelig din oppmerksomhet fokusert på selve musikken, noe som udelt er en fordel. Den høynede klarheten i teksturene, særlig i Beethoven, matcher presisjonen i Christian Ihle Hadlands spill, særlig i Beethoven og den klassiske naturen i selve musikken – skjønt hvorfor Aareskjold skriver inn en stemme for solo cello i konsertens rondo, går over min forstand. En annen virkning av blåserarrangementene er å gjøre begge verkene mer friluftsaktige: de får en hyllende karakter fremfor en seremoniell; og spesielt i Haydn øker nedbrytningen av lange strykerlinjer til gjentatte blåsermønstre inntrykket av lettbenthet. Prominente klarinetter gir en helt annen personlighet til 2. satsens Menuett og Trio i symfonien og om og om igjen forvandles finalens Adagio og Presto til en fløytekonsert. Haydn kalte dette verket sin “sørgesymfoni” fordi han ønsket at den skulle spilles i hans egen begravelse, men det er ikke mye sorg i denne versjonen. Eivind Aadland driver de raskere satsene videre i kraftig tempo, men hans musikere er sikre på foten som fjellgeiter. Jon-Harald Thorsås bidrar med en heller poengløs artikkel i CD-heftet: den virker mest opptatt av å fortelle leserne hvordan de bør reagere på musikken (det har ikke han noe med!); og Sean Lewis har gitt ensemblet en innspilling av eksemplarisk kvalitet – en ideell miks av klarhet og varme.