Dutilleux og Hesketh
Henri Dutilleux Le Loup—ballet in one act and three tableaux Dutilleux orkestrert av Hesketh Sonatine pour flûte*. Sonate pour oboe**. Sarabande et Cortège***
*Adam Walker (fløyte). **Juliana Koch (obo). ***Jonathan Davies (fagott). Sinfonia of London, dir. John Wilson
Chandos CHSA 5263 (56 minutter)
Det sies ofte at Messiaen var den beste komponisten i generasjonene etter Ravel, men – tross den unektelige innflytelsen fra Messiaen (og Pierre Boulez etter ham) – har jeg alltid følt at den anerkjennelsen med rette tilhører Henri Dutilleux (1916-2013). Sant nok var Dutilleux’ produksjon liten sammenlignet med sin store landsmann siden han var en kresen håndverker og, som Paul Dukas, usedvanlig selvkritisk. Men dette betød bare at de verkene som nådde offentligheten var av høyeste kvalitet.
De fire verkene som er samlet her er fra tidlig i Dutilleux’ karriere, tre av dem er teststykker for blåsere i relativt beskjeden størrelse i forkant av hans først anerkjente mesterverk, Klaversonaten fra 1947-48. Sonate pour oboe ble skrevet året før og er kanskje det mest fullendte av de tre, nydelig skrevet for instrumentet og med lengst varighet. Derimot er Sarabande et Cortège for fagott (1942) og Sonatine pour flute (1943), skrevet under den tyske okkupasjonen, mindre, og mindre ambisiøse, men ikke mindre raffinerte i tonen. Spesielt er Sarabande et Cortège et herlig stykke og utgjør en fin avslutning på platen – Cortège-finalen er en perle.
Alle tre verkene presenteres her i glitrende nye orkestreringer av Dutilleux’ elev, Kenneth Hesketh (f.1968), som har arrangert en rekke verker av franske komponister de siste tiåret. Hesketh er, slik Dutilleux var før ham, en «elsker av modernismen» som komponist. Han er en kjent lærer i London, orkesteret er hans spesielle instrument og instrumentasjonen i hans egne verker er levende og overbevisende. Så også her, ettersom han har skreddersydd sin egen lydverden til å klinge med den til Dutilleux fra 1940- og 1950-tallet. Det er mange elementer fra franskmannens mest berømte verk fra 1950-tallet, Symfoni nr. 1 (1950-51) og ikke minst enakts-balletten Le Loup («Ulven», 1953) – og resultatene stemmer godt overens med originalverkene. Solist-trioen kommer svært godt fra det.
John Wilson har de siste årene skapt seg et misunnelsesverdig omdømme som en av Storbritannias mest kapable og fantasifulle programskapere. Dutilleux og Hesketh er kanskje ikke det repertoaret de fleste forbinder ham med, men han får utsøkte fremførelser fra Sinfonia of London her, ikke minst i Le Loup. Det er lite kjent i våre dager at
Dutilleux komponerte musikk til flere balletter tidlig i sin karriere, men Le Loup er den eneste som har overlevd. Noe av musikken er kjent gjennom komponistens egen komprimering, en samling Symfoniske Fragmenter (samme innspilling er utgitt flere ganger av Warner Classics, 2068792), men dette er den andre innspillingen av hele balletten. Den første ble utgitt på BIS i 2015. Det er vanskelig å velge mellom BIS’ – med Orchestre National de Pays de la Loire og Pascal Rophé – og denne nykommeren: Wilson og Sinfonia of London er en anelse klarere og raskere i første og tredje del, noe mer avslappet i den midtre. For de fleste samlere vil valget stå mellom koblingen av dette 29-minutters tredelte verket: sang- og filmmusikken på BIS, eller de orkestrerte minikonsertene på Chandos. Nykommeren er kanskje en anelse mer fokusert, men den ideelle anbefalingen er kanskje å kjøpe begge! Umulig å velge mellom innspillingskvaliteten på dem også.
