Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Spør du en pianist om det, kan du få denne grunnen til svar: Dvořák var først og fremst stryker og hans klavermusikk er ikke den som ligger best til rette for instrumentet. Men det gjelder mange komponister som ikke behersket pianogeografien like godt som klavervirtuosene – alle skrev ikke som Rakhmaninov, Prokofjev eller Chopin, for å nevne noen. Og vi som lytter kan komme til å tro at det er topp-musikeres plikt å overkomme slike vanskeligheter når musikken rettferdiggjør innsatsen – og det gjør den definitivt med Dvořák. Det er vårt store hell at Leif Ove Andsnes deler dette synet, noe hans fabelaktige innspilling av Dvořáks tretten Lyriske Tonebilder opus 85 (1889) viser til fulle. Andsnes siteres på hjemmesiden til Sony Classical: «Etter min mening er dette den store glemte syklusen innen det 19. århundres klavermusikk. Store ord, kanskje, men jeg føler det slik. Jeg føler en svært sterk og herlig fortelling i dem. Dette er en syklus med mange historier, men den virker også som én stor historie. For meg er det som om noen åpner en bok og sier: «Hør her, jeg skal fortelle deg noe!» Og så åpner den seg bare, stykke for stykke. 

Han har et godt poeng når du ser opus 85 på avstand: Dvořáks symfoniske dikt (Middagsheksen og Det gylne spinnehjulet, for eksempel) er vanligvis programmatiske og du kan se opus 85 som en samling tablåer over tsjekkisk landsbyliv, nesten Breughel-aktig i sin variasjon og episoder, men Dvořáks glede over å gjenta sitt innledende materiale undergraver tanken om at også disse stykkene kunne være programmatiske – heller illustrerer de stemninger og atmosfære, mange av dem livlige og energiske. Det aller første stykket «Twilights Way» (Skumringsveien?) for eksempel, innledes med en skjør påkallelse av en kveldsidyll, men så fester materialet seg stadig mer kraftfullt, og nøyaktig ett minutt inn i musikken, sparker den fra i en livlig scherzo-del. Deretter vender åpningsstoffet tilbake, ømt som fra en spilledåse, og introduserer et helt spekter av forskjellige ideer, vevet sammen av utdrag fra tematisk erindring, før scherzoen springer til liv igjen, mens åpningsmaterialet gjentas i en myk kaskade som avslutning. Og alt dette i løpet av fem og et halvt minutt. De øvrige tolv stykkene er konstruert på lignende måte, noe man kunne karakterisere som uortodokst, men i bunn og grunn klassisk. Jeg kunne beskrive dem, men lar en liste over titlene gi din fantasi noe å arbeide med: «Leke», «I det gamle slottet», «Bondens ballade», «Sørgmodig drøm», «Rasende», «Nissedans», «Serenade», «Bakkanal», «Sladder», «Ved graven til en helt» og «På det hellige fjell» – og selv gir de deg anledning til å utlede graden av kontrast mellom hvert stykke, alvorlige og enkle, dype og lekne; Dvořák planla dem åpenbart for å fremføres i sin helhet.

Andsnes fyller sitt spill med ekte lidenskap: det finnes en brennende energi i mange av disse stykkene som jeg ikke kan huske å ha hørt i dem før. Og han legger åpenbart ikke mye vekt på kritikken rundt Dvořáks pianokomponering, siden han i intervjuet slår fast at «Jeg synes han skaper enestående farger i klaveret, og han bruker hele spekteret av pianoet overbevisende, selv om han ikke var en pianist-komponist.»    

Sony har gitt ham utmerket lyd, skjønt de kunne kontrollert sluttresultatet noe mer nøyaktig og fjernet en håndfull snufs. De kunne også ha holdt litt hardere i tømmene til designeren av CD-heftet, Jack Moy. Forvrengte fotos av Andsnes drukner i skrikende blå- og rødfarger, og presenterer Jan Smačnys essay om musikken i trang kursiv, og i hvitt mot blå bakgrunn i den engelske versjonen og svart på hvitt i den tyske. Er hans mål å unngå at vi leser dette?

Bortsett fra disse svakhetene er dette en fabelaktig utgivelse, og jeg håper Andsnes planlegger en retur til innspillingsstudioet med mer Dvořák – kanskje er vi nå vitner til gjennombruddet denne musikken har ventet på så lenge.