Skrevet av Guy Rickards – oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen 

Tre sterke bidrag til sjangeren av britiske komponister – og ingen av dem er Elgar! – spilt med blendende virtuositet og den typen empatisk musikerskap som man kan vente i tiår på å oppleve. Slik er fremføringskvaliteten til Laura van der Heijden, Årets BBC Young Musician i 2012 (da hun bare var 15 år), som har blomstret til å bli den utvilsomt ledende cellisten i sin generasjon med en virkelig internasjonal rekkevidde. Hennes varme klang og feilfrie intonasjon gjøre dette albumet – hennes innspillingsdebut – til en fryd å høre bare på grunn av lyden i celloen; når den brukes i musikk av en slik rikdom og kvalitet, blir resultatet fantastisk. Og BBC Scottish Symphony Orchestra (BBCSSO) under Ryan Wigglesworth er førsteklasses akkompagnatører og musikalske partnere hele veien.  

Cheryl Frances-Hoad (f.1980) er en av Storbritannias fremste yngre komponister. Celloen har alltid vært et spesielt instrument for henne (ikke ulikt tilfellet med Lene Grenager), og en av hennes aller første anerkjente verk er en Concertino skrevet da hun var midt i tenårene. Hennes første konsert, Katharsis (2013), ble gitt ut av Champs Hill Records for syv år siden (CHRCD117) og fikk sin norgespremiere i Bodø med Mary Auner og Arktisk Filharmoni 10. oktober 2024. Den andre konserten, med tittelen Earth, Sea, Air, ble fullført i 2022 og ble urfremført av Wigglesworth og BBCSSO i Glasgow i mai 2023. Konserten har tre satser, én for hvert av elementene i tittelen, men det er kryssende og innbyrdes relasjoner mellom satsene gjennom hele verket, ikke minst fra påvirkningen av vulkaner! Komponist og solist kom i fellesskap frem til at konserten skulle være en «feiring av naturen» heller enn et verk om angst og virkningen av klimakrisen. De tre satsene er derfor delvis en skildring av de tre elementene – jord, vann og luft – men også av den naturlige verden der elementene finnes, og, ikke minst, interaksjonen dem imellom. Komponisten beskriver selv de tre satsene i konserten som «den tenkte flukten til en tårnseiler; fytoplankton (alger) i havet; og vulkaner», og disse blir samlende elementer i helheten. Vulkanutbrudd skjer både under vann og på land, og røykskyene stiger milevis opp i atmosfæren, og tårnseileren flyr raskt og ubesværet over både land og vann. Van der Heijden viser sin evne til å forme lyriske linjer til fulle i den midtre satsen «Sea», mens BBCSSOs eksemplariske akkompagnement og fremragende solospill høres hele veien.

Van der Heijdens berøring og teksturfølelse samt hennes rene virtuositet kan kanskje bedømmes mer helhetlig – eller rett og slett bekreftes – i de to mer kjente verkene, Frank Bridges Concerto elegiaco, «Oration» (1929-30) og tydeligst i Waltons en gang altfor undervurderte Cellokonsert (1956).  Å si at Bridge er «kjent» er kanskje misvisende. Verket er skrevet til minne om de falne i 1. verdenskrig, og kanskje er det for begrensende til å kunnes plasseres i toppsjiktet blant populære konserter, selv om dens umiddelbare ekspressivitet og musikalitet fullt ut fortjener en topplassering. Den begynte først å få en bredere anerkjennelse på 1970-tallet, noe som førte til enkelte innspillinger. Konserten består av en enkelt sats, og de sju delene høres ut som variasjoner, men uten et felles tema. Etterdønningene fra slagmarken gjør dette til en overbevisende lytteropplevelse, spesielt når det blir så vakkert fremført. Waltons Cellokonsert er mer innadvendt og har aldri oppnådd samme status som hans konserter for bratsj og fiolin, tross mange plateinnspillinger med topp-cellister. Van der Heijdens innspilling står seg i sammenlikning de beste av hennes rivaler, og Chandos’ varme, rike lyd er strålende. Anbefales varmt.