Echoes and Conversations (med J S Bach)
Åm Gjenklang av det som skal kome Grenager Der Bach an der Quelle Kruse Ripensamento Buene Conversations with J. S. Ulvo Dancing Shades Thommessen PARASIxTH Bach Suiter: Nr 1—Prelude; Nr 2—Courante; Nr 3—Bourée I; Nr 4—Allemande; Nr 5—Sarabande; Nr 6—Gigue
Ernst Simon Glaser (cello)
Simax PSC 1380 (2CDs, 91 minutter)
Opprinnelsen til denne platen går 20 år tilbake i tid, til Eivind Buenes re-komponering av Bachs femte Cellosuite. Han kjente bare stykket fra en utgave for lutt som han hadde spilt – på gitar. Om et sett med to plater anno 2020-21, inspirert av Bachs Cellosuiter, initiert av et sett etyder skrevet i Paris etter at komponisten hadde spilt en av dem på feil instrument høres lite lovende ut, tro om igjen. Det er fascinerende å lytte til seks nye komposisjoner, fordelt med musikalsk logikk på de to platene, adskilt av de originale Bach-satsene.
Jeg stiftet bekjentskap med Ernst Simon Glaser på den fine, om enn stilistisk blandete platen fra Aurora for nesten ti år siden (Jon Øivind Ness’ Zvezdochka in Orbit, konserter av Friedrich Gulda og Ibert, i tillegg til The Phantom of Light by Olav Anton Thommessen; ACD5063). Den stadfestet hans virtuositet med en fin følelse for musikk fra samtid og midten av 1900-tallet. I denne nye samlingen, skinner hans musikalitet i hver eneste takt, spesielt i Bach-stykkene som skiller helheten. Det kjente «Preludium» i Suite nr 1, eller «Bourée I» i nr 3, spilles så vakkert at jeg skulle ønske Glaser i det minste hadde spilt hele Suite nr. 1 (det er mer enn nok plass på CD1), med Magnar Åms herlig eteriske Gjenklang av det som skal kome som innledning.
Åms overbevisende tonedikt trekker lytteren inn i dets fullt realiserte musikkverden og setter tonen for de andre samtidsstykkene – som alle er svært forskjellig i stil og uttrykk. Lene Grenager er selv en formidabel cellist i tillegg til komponist, og hennes livlige fantasi Der Bach an der Quelle, inspirert av aspekter i Suite nr. 4, stammer fra den noe romantiske forestillingen om Bachs suiter som kilden til moderne cellomusikk. Fremveksten fra dypet av det uhørbare til et robust klimaks er imponerende utført. Bjørn Kruses Ripensamento (Ettertanke) er mer reflektert, basert på Suite nr. 2, og demonstrer hvilken effekt Bachs musikk har på Kruse som lytter så vel som komponist.
Vekselvirkningene mellom enkeltsatsene til JSB opptar den første CD-en, mens stykkene på den andre er suiter sammensmeltet med sine store forfedres. Buenes Conversations with J. S. starter med «Sarabande» i Suite nr. 5. Det er forbløffende å tenke på at disse utsøkt skrevne miniatyrene er skrevet samme år (2002) som den frekke septetten i fem «kapitler», Anatomic Notebook. De etterfølges av Therese Birkelund Ulvos Dancing Shades, inspirert av Suite nr. 3, hvor det danseriske opphavet i barokksuiten kommer i fokus, ofte lekende. Hennes tilnærming kan ligne den til Olav Anton Thommessen i PARASIxTH, med bruk av «Courante» og «Gigue» i sine fire satser. Men Thommessen er ikke så opptatt av det danseriske som av Bachs bruk av ornamentikk, og hans serie, inspirert av Suite nr. 6, er ganske alvorlig i uttrykket.