Echoes of Leipzig in Nidaros Cathedral

Echoes of Leipzig in Nidaros Cathedral


Anderssen Introduksjon og fuge i f–moll; Solberg Pastorale; Preludium og fuge i c-moll Islandsmoen Toccata og passacaglia, op. 63; Sonate for orgel, op. 50: Nocturne; Sandvold Seks improvisasjoner, op. 5; Salvesen Passacaglia, op. 4; Spalder Pastorale; Nielsen Introduktion og fuge, op. 6
Magne H. Draagen (orgel)
Lawo LWC1208 (70 minutter)

Da jeg var guttunge i slutten av 1950-årene, gikk et barneprogram på britisk TV med to dukker, «blomsterpotte-mennene» Bill og Ben. Nederst mot veggen i uthuset var det et beskjedent hull som Bill og Ben kunne skli ned i – for brått å være omgitt av undrene i Den magiske hagen. Når du lytter til denne platen, vil du forstå hvorfor denne utgivelsen minner meg om denne fjerne tiden. Her er det nemlig også en magisk hage bak en beskjeden portal. 


Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin


Den litt ubestemmelige tittelen Echoes of Leipzig in Nidaros Cathedral, antyder ikke bare noe om en heller gåtefull del av musikkhistorien, men skjuler et program som er utpønsket med fullkommen dyktighet og omtanke. Torkil Badens fascinerende artikkel i CD-heftet sørger for mange detaljer, men i hovedsak dreier det seg om det norske skuddet på det sen-romantiske orgeltreet som Reger plantet – i Leipzig – og som hans assistant Karl Straube vannet; norske komponister som studerte i Leipzig brakte faktisk med seg stiklinger hjem som slo rot i den norske kirkemusikalske tradisjonen. Baden siterer organisten her, Magne H. Draagen, som forklarer at han vil «samle en del norsk orgelmusikk som har sin utspring i den senromantiske orgeltradisjon, med miljøet rundt Straube og Reger i Leipzig som fremste eksponenter. Samtidig ligger fremveksten av en nasjonal tone i dette repertoaret. Med inspirasjon fra de norske folketonene antar derfor denne tyske orgeltradisjonen et genuint norsk uttrykk».

Det kan være god grunn til å oppgi den grunnleggende informasjonen – navn og dato – på de syv komponistene her, siden de fleste av dem vil være ukjente for dagens publikum. De er Fridthjov Anderssen (1876–1937), Leif Solberg (1914–2016), Sigurd Islandsmoen (1881–1964), Arild Sandvold (1895–1984), Thomas Salvesen (1915–95), Frithjof Spalder (1896–1985) og Ludvig Nielsen (1906–2001). Ser man på nærmere på datoene, kan de tyde på at klatringen opp til orgelloftet må ha vært gull verd for deres helse: fire av dem levde til de var godt over åtti, og det er bare syv år siden Leif Solberg feiret sin 100-årsdag på Lillehammer. Selvsagt ville ingenting av dette spilt noen rolle hvis ikke musikken var så god. Solberg fremstår som den sterkeste musikalske personligheten: både hans utsøkt vakre Pastorale (1937) og Preludium og fuge i c-moll (1933) viser bemerkelsesverdig tidlig modenhet. Islandsmoens harmoniske verden er spesielt tiltrekkende. Enkelte av Arild Sandvolds Seks improvisasjoner og Fridthjof Spalders Pastorale (1930) har en samtidig fransk klang. Og jeg lurer på om jeg kan lese inn i de opphøyde tonene i Ludvig Nielsens grandiose Introduktion og fuge, uroppført i Nidaros-katedralen i 1943, en påminnelse om at tysk kultur en gang betød noe mer oppbyggelig en det gjorde akkurat da.

Hatten av for Magne H. Draagen og Lawo-teamet – og katedralorgelet i Nidaros – for en av de mest tilfredsstillende innspillingene jeg har hørt på lenge.



CD-anmeldelser