Edward Gregson

Edward Gregson


Matisse Impressions*,**.  Serenata notturna*.***.  Cameos*,****.  Oboe Sonata*,*****.  Alarum******.  Love Goddess*,*******.  Divertimento*,********.  Tributes*,********* 
*Paul Janes (klaver). **Amy Yule (fløyte). ***Yuri Torchinsky (fiolin). ****Gareth Small (trompet). *****Jennifer Galloway (obo). ******Ewan Easton (tuba). *******Timothy Pooley (bratsj). ********Katy Jones (trombone). *********Sergio Castelló Lopez (klarinett)
Naxos 8.5742241  (77 minutter)

Edward Gregson ble født i Sunderland i Nordøst-England i 1945 og har etablert seg som en betydelig komponist med internasjonalt renommé, spesielt innen musikk for messinginstrumenter – faktisk er musikk for brassband det han er mest kjent for. Hans spekter er imidlertid langt bredere, og omfatter kammer- og orkestermusikk, konserter og sonater; nydelige verk skrevet for det spesifikke instrumentet som benyttes, men som likevel er i stand til å omformes til andre medier, for eksempel orkesterverket Aztec Dances (2010). Dette ble opprinnelig skrevet for blokkfløyte og klaver, men får enda mer umiddelbar appell i arrangementet fra 2013 for fløyte og orkester. 


Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen


Åpningsverket på denne fantastiske Naxos-platen, innspilt tross utbruddet av Covid-19 i 2020, er nok et eksempel på et verk skrevet for blokkfløyte og gjenbrukt for fløyte. Three Matisse Impressions (1993) var inspirert av tre enkeltstående malerier, «Pastoral», «Lux, Calme et Volupté», and «La Danse». Platen som helhet gir en ypperlig introduksjon til Gregsons kunst, med en serie med verk som i hovedsak – men ikke bare – fokuserer på soloinstrumenter. Repertoaret omfatter hans virkningsfulle Op. 1, den herlige Sonate for obo og klaver (1965), som samtidig som den unektelig høres engelsk ut i stil, har en del fransk raffinement i komponeringen, stedvis med anstrøk av blues og latinamerikanske rytmer. Serenata Notturna (1998) for fiolin og klaver, er derimot et hjemsøkt, marerittaktig drømmelandskap som i klimakset midtveis nesten oppnår Sjostakovitsj-aktig intensitet. Det andre verket for et strykeinstrument er det nyeste. Love Goddess for bratsj og klaver (2020; en versjon med strykeorkesterakkompagnement ble komponert først), er det mest innadvendte og personlige.  

Verkene for solo messinginstrumenter fremhever Gregsons dyktighet som komponist for trompet (Cameos, 1987, syv svært varierte karakterstudier som ofte brukes i eksamener), trombone (det tidlige Divertimento, 1968, et verk skrevet av en ung komponist for unge utøvere) og tuba (Alarum, 2010). Alarum er, overraskende nok, det eneste uakkompagnerte verket og en tour-de-force for instrumentet. Tittelen er et gammelt begrep for å gripe til våpen – det brukes ofte hos Shakespeare – og er en nesten aggressivt livlig fantasi. Dessverre var det ikke plass til å få med alle fem Tributes for klarinett og klaver (2010), men de tre som er med – til Stravinsky, Finzi og Bartók – er svært stemningsfulle og avslutter programmet treffende.

Alle fremførelsene er fint innarbeidet, med engasjert spill av konsertmestre og gruppeledere fra BBC Philharmonic og Hallé-orkesteret, hedret av Gregson in CD-heftet. Han er svært takknemlig for pianisten Paul Janes, som kom inn i prosjektet på kort varsel og hvis akkompagnement fra takt en på alle de 22 sporene, er eksemplarisk. Naxos’ lyd er førsteklasses. For dem som ønsker å utforske Gregsons musikk videre er det noen svært fine utgivelser av ham på Chandos og en ganske nylig plate med all hans klavermusikk med (hovedsakelig) Murray McLachlan på Naxos (8 574222).



CD-anmeldelser