Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

I en periode skapte hans virksomhet innen akustikk mer informasjon enn hans egne komposisjoner gjorde. Men å lytte til den innspillingen på det tidspunktet – som en av en haug CDer med norsk repertoar som jeg ville bli kjent med – var en feil. Jeg burde ventet til slutt med den, fordi den klanglige renheten i Grovens orgel førte til at alt det påfølgende hørtes falsk ut. Åpenbart er det ikke like lett å overføre Grovens betraktninger rundt stemming av symfoniorkesteret, men hvis du lytter til strykerne og treblåserne i begynnelsen av han første symfoni, Innover viddene, kan du høre at han gjør sitt beste for å overholde den samme rene intonasjonen som i norsk folkesang. Hele den firesatsige symfonien er en hyllest til norske folkesanger og -danser – skjønt mindre rapsodisk i denne reviderte utgaven fra 1950 enn i sin opprinnelige form fra 1937. Allikevel er det tydelig at Groven er mer opptatt av detaljene i teksturen enn av den helhetlige formen og fasongen på verket – men den kritikken treffer feil: ethvert forsøk på å bringe disse to verdenene sammen, vil kreve kompromiss på begge sider, og Grovens uendelige kaskade av symfonisk påkledd og hjertevarmt folkemusikalsk materiale er vanskelig å motstå, selv om det betyr at ingenting tar helt av og blir Den Store Tanken.

Da den tresatsige andre symfonien (1938-43) ble uroppført i 1946, ble tittelen Midnattstimen med en gang oppfattet som en referanse til nazitiden og okkupasjonen. Groven insisterte på at musikken ikke er programmatisk, skjønt klangen nå og da er litt barsk, ikke minst som følge av de insisterende marsjrytmene. Integreringen av folkemateriale er langt dyktigere håndtert enn i første symfoni, overfloden av dekorativt matriale utsmykker nå de sentrale melodiske linjene fremfor å gå i veien for dem. De modale harmoniene betyr at musikken ganske ofte minner om Vaughan Williams, særlig i den langsomme satsen, hvor Groven lar strykerne utfolde seg mer; og hvis Percy Grainger kjente til den dansende tredjeatsen (jeg antar at han gjorde det), vil han ha gledet seg over den.

Under Peter Szilvay spiller Kristiansand Symfoniorkesters musikere med ekte spenst, og teknikerne har gitt dem beundringsverdig klar lyd. Anne Jorund Kydland bidrar med en informativ tekst i CD-heftet. Dette er ikke to oversette mesterverker, det var ikke Grovens prosjekt, med de bidro med noe nytt og vitalt i norsk musikk. Grovens vitenskapelige forskning betød at han med god margin kunne videreføre forsøkene til tidligere komponister – som Bull, Grieg og Svendsen – på å skape klassisk musikk med en helt egen norsk klang, og hans innflytelse skulle bli følbar i flere tiår fremover.