Ekstasis
Higgins Gursky Landscapes*,**. Ruins of Detroit***. 7 Welsh Folk Songs ****. Ekstasis*,**,****,*****.
*Piatti Quartet; **David Cohen (cello); ***Fidelio Trio; ****Thomas Gould (fiolin); *****Sara Roberts (bratsj)
Nimbus Alliance NI 6421 (74 minutter)
Gavin Higgins (f. 1983) er utdannet ved Royal Northern College of Music i Manchester og Royal College of Music i London og har de siste årene stått frem som et komposisjonstalent. Hans verker har allerede vært fremført på begge sider av Atlanteren og noen er kommet ut på blandete komponist-CDer, med koreografiske verk for lite orkester, kammermusikk og stykker for brassband (Higgins kommer fra en musikalsk familie med «en lang avstamning av messingblåsere»). Nimbus Alliances nye utgivelse er den første (jeg kjenner til) som er helt viet hans musikk.
De fire verkene som presenteres gir et ganske korrekt portrett av Higgins’ komposisjonsmessig spekter, enten det gjelder skarpheten i instrumentalmusikken eller mangfoldet i inspirasjon. Strykekvintetten Gursky Landscapes (2015-8; den ekstra celloen med en mer fremtredende rolle enn vanlig, spilles av David Cohen) er en suite med fem satser som alle er inspirert av bilder av fotografen Andreas Gursky. De fem fotografiene dokumenterer store rom, enten utendørs (i satsene I, II og IV) eller innendørs (III og V). Higgins har fanget essensen av disse stedene, begrenset – som i Kamiokande (et underjordisk observatorium i Japan) og Kathedrale – eller ubegrenset. Higgins forener de fem satsene med tematiske celler, gjengitt mer eller mindre åpenlyst slik de er påvirket av hans opplevelse av Gurskys bemerkelsesverdige bilder. Glødende fremført av Cohen og Piatti Quartet.
Inspirasjonen til klavertioen The Ruins of Detroit (2014) er også fotografisk, men med et historisk perspektiv. Higgins’ musikk er farget av tre bilder av byen Detroit, som har forfalt fra sine glansdager som knutepunkt for amerikanske motorindustri, og nå er en skygge av seg selv; på samme måte som klassiske ruiner i Roma, Aten eller Efesos er for disse byenes glanstid. En skummel vals åpner verket, et ekko av «Ballroom Lee Plaza Hotel» (fotoet som pryder coveret), erstattes av bilrytmene av midtatsen Car, Michigan Theatre før den langsomme valsen vender tilbake i den avsluttende satsen Piano, St Albertus School. Dette er et uhyggelig verk og det spilles godt av Fidelio Trio.
Seven Welsh Folk Songs (2020-1) er en «satelitt» av Higgins’ kantate The Faerie Bride: Etter å ha arbeidet med en rekke folketoner i det større verket, ønsket komponisten å lage arrangementer av noen av det ubrukte materialet ved å plassere dem i en motsatt ytterlighet i tekstur, en solofiolin – mot en talende metafor for nedlukking under koronakrisen og isolasjon. De utgjør et fortryllende samling som spilles fengslende av Thomas Gould.
Piatti Quartet utgjør kjernen i det siste (og tittel-) verket, Ekstasis (2019), nok en femsatsig suite for strykekvartett, denne gangen med ekstra cello (David Cohen) og bratsj (Sara Parker). Et meget effektivt ensemblestykke, inspirert av Jules Evans’ filosofiske bok The Art of Losing Control, er det det tøffeste stykket å lytte til på platen – i hvert fall i de første satsene. Men i sin søken etter ekstatisk representasjon i musikk (lik Evans’ søken etter ekstatisk opplevelse) blir dette svært engasjerende lytting, som omfatter bilder av det universelle, seksuelle, bakkiske (refererer til vinguden Bakkus red. anm.) og det meditative, før det noe uventet avsluttes med berøring av St. Teresa av Avilas statiske visjoner. Dette er også et verk som tiltrekker oppmerksomheten med sine 22 minutters varighet. Med fantastiske fremførelser og fin lyd er dette en fascinerende plate med verk av en svært dyktig komponist. Jeg ser frem til Higgins’ neste.
