Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Ellen Andrea Wang (f.1986) er en internasjonalt kjent – og høyt respektert – jazzvokalist, bassist og komponist. Etter å ha født sitt første barn, fant et lenge næret ønske om å skrive et verk for kvinnestemmer, akkompagnert av kontrabass, sitt fokus i et tre kvarter langt verk til den latiske hymnen Magnificat, på engelsk «Mary’s Song». Wang kommenterte i forkant: «Kontrabassens funksjon har et bredt spekter fra å være akkompagnatør, spille melodilinjer, være solist og ha en perkussiv rolle.» I tillegg var teksten avgjørende fordi den skildrer den typiske opplevelsen av å være kvinne – gleden ved å være mor – sammenvevd med det å «være utvalgt til å bære Gud selv i sitt liv». Wangs Magnificat (2021) kan høres som et enkeltverk i ti satser eller som en serie med ti enkeltstykker, ikke ulikt de på et pop/rock konsept-album. 

En annen driver for Wangs prosjekt var at svært få kvinnelige komponister har satt musikk til denne mest kvinnesentrerte teksten i De nye testamentet. De «svært få» er blant annet australske Jennifer Fowler, skotten Judith Weir og engelske Cheryl Frances-Hoad; den av sistnevntes landsmanninne, Cecilia Macdowall, er en flersatsig sak som Wangs, på nesten halvannen time. Når det er sagt er Wangs tekst helt hennes egen, bare løst basert på den store Mariahymnen i Lukasevangeliets kapittel 1, vers 46-55. Den femte delen, «Guardian Angel / Holy Mary», er også basert på tekster fra den katolske katekismen.

Dessverre fungerer Wangs konsept hverken tilfredsstillende som klassisk korverk eller jazzalbum. For dem – som meg – som er bevandret i magnificater fra John Dunstaple og Dufay til Palestrina, i tillegg til Bachs og Pendereckis, mangler Wangs lyriske funderinger ofte tyngde; for de som er mer kjent med hennes jazzverker vil jeg tro mange av de ti sporene virker ganske dvaske. Virkningen av den vakre åpningen «My Soul» forsvinner i løpet av de tre neste satsene frem til «Guardian Angel / Holy Mary», som på sin sidebukter seg inn i en ganske målløs sentimentalitet som hverken lykkes som klassisk, jazz eller crossover. Og her er problemet, som også er en faktor i de tre satsene med korarrangementer av Kjetil Bjerkestrand («Holding on to You»; «I Need Your Love»; «There is a Place»): å tjene for mange stilistiske herrer tjener ingen av dem. Det finnes vakre øyeblikk underveis, ikke minst i den atmosfæriske «My Soul II», som gjentar deler av teksten i åpningen, eller sjette sats, «Brighter Days», som til slutt opprettholder en optimistisk stemning. 

Magnificat – Mary’s Song blir fint sunget av KSS, og Wangs bass gir er solid underlag til det som foregår over den. Saksofonisten Hanna Paulsberg er ganske lite brukt (en av hovedfeilene for helheten, etter min mening) og Lawos lyd er klar og trofast, bemerkelsesverdig gitt at innspillingen ble gjort over seks dager i august 2022 og juni 2023 på to forskjellige steder i Oslo. Kanskje motvirker den ulikheten helhetsfølelsen av verket som en sammenføyd, sammenhengende komposisjon. Det er også for langt for sitt begrensede musikalske materiale; men – andre kan oppleve det annerledes.