Skrevet av Martin Anderson, oversatt av Mona Levin

Gården i Kvam lå for langt borte til at noen kunne rekke frem til ham, og han måtte se 80-90 prosent av sitt livsverk gå opp i røyk. Tapet Tveitt personlig led var knusende – ikke rart han trøstet seg med alkoholen, kanskje. Og tapet til norsk musikk generelt var like katastrofalt; selv om man ser bort fra resten av de rundt 300 verkene som gikk tapt, er det faktum at Klaversonate nr. 29, Sonata etere, var den eneste av 36 – fire flere enn Beethoven skrev – som overlevde, vanskelig å fatte. Hvis bare halvparten av de 36 verkene hadde levd videre inn i den epoken hvor Tveitts produksjon er kjent, studert og anerkjent som i dag, ville det vært nok til å sette all norsk musikk fra det 20. århundret i et helt nytt lys – Tveitts navn kunne vært like kjent som Bartóks eller Coplands. Det forbløffende ved Sonata etere er hvor mye givende musikk Tveitt klarte å presse ut av de to melodiske formene som utgjør materialet i den halvtimen det varer – første sats seks minutter, tolv minutter med variasjoner og deretter ti med hva han kalte Tempo di pulsazione, i ytterligere en utforskning av temaet. Klangen er mesteparten av tiden underdrevet, og likevel makter Tveitt å forme et musikkspråk om rommer noe av Beethovens episke omfang, Bartóks folke-inspirerte rytmiske energi, Debussys verdige intimitet, Messiaens modale eksotisme og Janáčeks nakne direkthet – inklusive en oppfinnsom bruk av holdte toner som klinger elektroniske. En bemerkelsesverdig bragd.  

Ressurssterkhet

De åtte utdragene av Femti folkatoner frao Hardanger, op. 150, byr på samme lydmessige ressurssterkhet i miniatyr, hver av dem holder fast ved noe av sin opprinnelige karakter, mens den samtidig brytes gjennom Tveitts kaleidoskopiske tangentfantasi. Bartók døde mens Tveitt fremdeles samlet og arrangerte materialet til sitt opus 150, men man kan lett forestille seg at hadde han levd lenge nok til å bli kjent med denne musikken, ville han blitt dypt imponert. Og jeg er sikker på at opus 11, ‘Guds Godhet og Guds Storhet’, som Andsnes avslutter sitt utvalg med, ville fått begeistret godkjennelse fra Busoni. Szymanowski-Godowsky-Sorabji-grenen å skrive på for klaver, tok i økende grad veien i retning dekorasjon; Tveitt og Bartók gikk i den andre retningen, og sparket ut enhver note som ikke var essensiell. Tveitts oppførsel under krigen antyder en grad av naivitet, for å si det mildt, kanskje på grunn av et autistisk element i hans personlighet (min antagelse), men denne musikken taler for en grunnleggende ærlighet i hans syn. 

Kabaret

De ni sangene der Leif Ove Andsnes får følge av sin søster Solveig forsetter i «less-is-more»-stilen innen pianomusikk: det forekommer ikke en forte, ikke en skarp kant i noen av dem. I stedet presenterer Solveig Andsnes dem som du kunne vente av en kabaret-diseuse, med røkfylte toner og intim stil. Det fungerer utmerket. Jeg merket meg, med en viss munterhet, at selv om tekstheftet er tospråklig (det meste består av Terje Mosnes’ samtale med LOA), trekker redaktøren grensen ved å forsøke å oversette diktene – av Aslaug Låstad Lygre, Aslaug Vaa og Jan-Magnus Bruheim – til engelsk. 

Varme og dybde

Hovedæren tilfaller selvsagt Leif Ove fremfor hans søster. Hans fremførelse av Sonata etere går noen minutter raskere enn i tidligere innspillinger av verket, noe som bidrar til å skjerpe fokus, og fargespekteret han får ut av sitt Steinway piano, innspilt i en kirke i London, er bemerkelsesverdig. Det ble preparert av Peter Salisbury, nestoren blant pianostemmere, og innspillingsteamet med Jørn Pedersen og Arne Akselberg har fanget det inn i strålende lyd, med både varme og dybde. 

En sjelden gang kommer en innspilling som tvinger tilhørerne til å revurdere sine tanker om både musikk og komponist. Det er for tidlig å si om denne kan komme til å få en slik virkning, men jeg ville ikke bli overrasket om det skjedde.