Ensemble Allegria
Britten Variations on a theme of Frank Bridge, Op 10 Hagen Strauss Fragments Strauss Metamorphosen
Ensemble Allegria
Lawo Classics LWC1241 (64 minutter)
Ensemble Allegria er ikke det første norske strykeorkester som spiller inn Brittens funklende Variations on a theme of Frank Bridge (1937) og Richard Strauss’ intenst nostalgiske Metamorphosen (1945). Iona Brown (1941-2004) spilte begge med Det Norske Kammerorkester for et par tiår siden, på forskjellige plateselskaper. Begge har oppnådd høy status og blitt stående i katalogene, merkelig nok begge sammen med et Tsjaikovskij-verk, Serenade (og et Mozart-divertimento) når det gjelder Britten (på Simax), og Souvenir de Florence med Strauss (på Chandos).
Men Ensemble Allegria, som spiller uten dirigent, er kanskje det første som spiller de to verkene på samme plate. Det gir mening siden verkene er nesten samtidige, skrevet i korte perioder på hver sin side av 2. verdenskrig, Brittens til de siste Festspillene i Salzburg Festival før Anschluss, Strauss’ midt i kollapsen til regimet som startet den. Begge består av forskjellige slags variasjoner tilegnet andre, Brittens til sin tidligere lærer og mentor, Strauss’ til sin egne modne musikkverden som ble bombet sønder og sammen under krigen.
Ensemble Allegria fanger det ungdommelige og overstrømmende – innimellom mildt respektløst – i Brittens behandling av Bridges tema (hentet fra det andre av Bridges ungdomsverk, Idyll for strykekvartett), og i deres hender blir sekvensene adagio, marsj, romanse, Aria Italiana, osv. knivskarpe. De spilles raskt også (sammenlignet med Browns tolkning), slik jeg forestiller meg Britten ville ha foretrukket, selv om de behandler de dystre variasjonene åtte og ni (Chant og Funeral March) vakkert. De har også mer fremdrift i Metamorphosen, og kutter ned spilletiden med nesten fire minutter i forhold til sine landsmenns tidligere innspilling. Resultatet er at de skrur opp intensiteten enda mer, og hverken dveler eller velter seg i Strauss’ utrolig vakre polyfoni.
Effekten av denne tolkningen av Metamorphosen er ikke ulik en historisk riktig fremførelse av Sørgemarsjen i Beethovens Eroica (som Strauss delvis baserte verket på) sammenlignet med en mer moden, fullromantisk fremførelse. Ensemble Allegria knytter overbevisende trådene sammen med en intens fremførelse av Lars Petter Hagens Strauss Fragments (2020), som henter små elementer fra Strauss’ partitur og spinner en elegisk suite av etyder på grensen til det uhørlige. Likevel er spillet så virtuost at det ikke finnes fnugg av intonasjonsproblemer. Hagens verk er kanskje ikke av samme kvalitet som de andre på platen, men det er en bemerkelsesverdig test for et hvilket som helst ensemble, noe Allegria består. Ingen overraskelse at denne er nominert til Spellemannprisen.
