Wallen, født i den mellom-amerikanske, tidligere kolonien Belize, vokste opp i beskjedne omgivelser i Tottenham, London. Hennes vei til å bli en av de ti mest fremførte nålevende komponistene, beskrives i hennes engasjerende om enn ukonvensjonelt strukturerte memoarer, Becoming a Composer (Faber, London, 2023). Hennes musikk er som boken – full av innsikt, underholdende detaljer, frodige teksturer med ett og annet tankefullt, tidvis alvorlig, element.

Åpningsverket på Resonus Classics’ nye utgivelse – et slags portrettalbum – er et godt eksempel på Wallens kompositoriske fingerferdighet. Som førsteinntrykk er de tolv Dances en likefrem og overlegen konsertåpner. Innerst inne er de imidlertid gjenklangen av andre verk, for eksempel i de sammenbundne Dance III-V, basert på hennes herlige, fengende sang «What’s up, Doc?» fra hennes strålende singer-songwriter-album Meet Me at Harold Moores. (Harold Moore var selve plateforretningen i London; åpningsstrofen i denne sangen lyder «Sometimes I get so lonely that / I eat the television!»). Wallens referanseramme strekker seg imidlertid lengre, med en hyllest i Dance X til den kjente Sarabande i Händels Suite i d-moll, og det som lyder som en latinamerikansk Stravinskij-bastard i finalen.

Wallens naturtalent for å tenke orkestralt var åpenbart helt fra begynnelsen av karrieren, som i den stille åpningen for harpe og kontrabasser i The World’s Weather (2000), et slående tonedikt der kjerneideen er forestillingen om en enkelt regndråpe som inneholder «historien om verdens vær». Verket ble komponert i hennes studietid ved King’s College, Cambridge, med ble først urfremført i 2022, etter å ha blitt overskygget av det raske tempoet i hennes påfølgende produksjon. Faktisk fulgte hennes mest kjente orkesterverk like etterpå, i 2007: Mighty River, et gnistrende tonedikt bestilt i anledning tohundreårsjubileet for loven om avskaffelse av slavehandel i 1807. Wallens forfedre var ofre for denne forferdelige virksomheten (derav hennes opprinnelse i Belize, og ikke Vest-Afrika), så bestillingen hadde stor betydning for henne, noe som høres i variasjonene som hun vever inn i salmen «Amazing Grace» og spiritualene «Deep River» og «Go down, Moses».

Resten av programmet utvider og utdyper bildet av henne, fra den korte Fondant (2018, inspirert av hennes forkjærlighet for kake!) til de to kantatene, This Frame is Part of the Painting (2019) – noen lyttere vil kanskje oppleve Idunnu Münchs vibrato ukomfortabel – og Shakespeare-sitatet By Gis and by Sweet Charity (2022, fra Hamlet). Miwa Rossos gjengivelse av den lille Postcard for Magdalena (2020) er nydelig, men stjernene i showet er BBC Concert Orchestra, under John Andrews’ utmerkede ledelse. Og Wallens musikk, selvfølgelig.