Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Det åpner med et verk som – selv om det bare er av formelle grunner – er særdeles uvanlig: et tonedikt i full størrelse for solo klaver: Geirr Tveitts Eolsharpa, komponert i 1945. Enda mer overraskende er musikkspråket: hvis Ravel og ikke Delius hadde skrevet Paa vidderne, kunne det ha hørt ut som dette – bortsett fra den modale fargen i harmoniene, som nå og da sender tankene til norsk folkemusikk, er stilen helt og holdent hentet fra fransk impresjonisme. I sitt essay i CD-heftet skriver Christian Grøvlen «Som elev av Nadia Boulanger i Paris er det også naturlig, en tilknytning han delte med flere norske komponister fra denne generasjonen». Men Boulanger promoterte ikke impresjonismen: Hun var selv elev av Fauré, og brukte Bach i sin undervisning. Tveitt reiste til Paris i 1932, og han skrev Eolsharpa da han var 37 – ingen rødmende ungdom, akkurat – og mysteriet lever videre. Grøvlen kommenterer: «Selv opplever jeg også noe sterkt «vestnorsk» i verket, bratte stup, dype fjorder og vilt uvær – og vakrest av alt er kanskje når lyset endelig får bryte gjennom skyene». Han minnes sin forbløffelse over at dette er verkets første innspilling. Den kan vi gjerne dele: hvordan kan et så viktig verk – like historisk viktig som det er musikalsk tiltrekkende – forbli uhørt så lenge?

Christian Sindings Sonate for klaver (1909) fortjener et mye bedre rykte i rekken av norsk klavermusikk enn det nyter nå. Den heroiske førstesatsen er imponerende nok; likeledes den stormende finalen – begge fulle av en tekstur som Grøvlen kaller det «Sindingske brus», nesten så travel og stappfull at det sløver dens egen hensikt. Men det er den utsøkte midtsatsen, et sett variasjoner med coda, som er verkets myke hjerte – en øy av ro, fint formet, underdrevet, bevegende – den er noe av det vakreste av all norsk klavermusikk.       

Jeg er villig til å vedde på at ni av ti musikkelskere som fikk høre fem stykker fra Alf Hurums Eventyrland og ble fortalt at dette var nyoppdagede preludier av Debussy, ikke ville protestere noe særlig. Det viser hvor urettferdig den klassiske musikkverden er: tusenvis av pianister spiller det samme materialet for publikum kveld etter kveld (når konserter er tillatt, da), men tilhørere som gleder seg over Debussy, vil finne Hurum like fengslende.

Kanskje for å gi oss tilhørere en målestokk å bedømme ham ut fra, vender Christian Grøvlen seg til mer vanlig kost i sitt siste innslag: variasjonssettet som utgjør Griegs Ballade, og her får vi virkelig høre både hvilken fin pianist han er, våken for detaljene i partituret og overfor fargene instrumentet hans kan generere. 2L-teamet har gitt ham fantastisk innspillingslyd også: du kunne nesten stå ved siden av klaveret – og det skal godt gjøres å finne en bedre utfylt CD: 2L gir deg virkelig valuta for pengene!