Ewa Jacobsson: Hearbaricum Fields
Jacobsson Jarring Sounds*,**,***,****. Hearbaricum Fields**,*****
*Kenneth Karlsson (klaver). **Ewa Jacobsson (klaver, lydopptak). ***Mads Kjeldgaard (studiooppsett og rendering). ****Audun Strype (mix). *****Thom Johansen (studiooppsett og rendering)
Lawo Classics LWC1267 (76 minutter)
Jarring Sounds (skurrende lyder) er kanskje ikke den mest engasjerende tittel på et stykke musikk, men det er hva den svenskfødte Ewa Jacobsson (f. 1956), som nå bor i Norge, valgte til sin firesatsige suite til Kenneth Karlsson i 2019. Men Jarring Sounds er verken skurrende (etter de innledende sammenstøtene i et par åpningsminutter) eller bare lyd: Dette er ordentlig musikk, skrevet for klaver og forhåndsinnspilt lyd, selv om den, slik Hild Borchgrevink påpeker i sin programkommentar, faktisk er for to klaver, begge Steinway, det ene spilt live av Karlsson – innspillingen er fra en liveforestilling, antakelig urfremførelsen 3. november 2010 i Marmorhallen på Sentralen i Oslo – og det andre et eldre instrument (fra 1948) som tilhører Jacobssons familie.
Historien bak stykket er kompleks, ikke minst knyttet til «den mørke historien» til det eldste flygelet, som «var savnet i mange år» før det dukket opp igjen. På et plan, er «skurrende lyder» en utdypning (Borchgrevinks begrep) på «det magiske aspektet av denne historien når de to instrumentene møtes», selv om det gamle flygelet – innspilt på forhånd av Jacobsson selv – fases inn og ut av hørevidde i løpet av suiten. Imidlertid stikker de kulturelle resonansene til Jarring Sounds langt dypere enn bare å finne igjen et gammel klaver; tittelen kommer fra et anonymt vers i en sang tilskrevet den engelske komponisten John Dowland (opphavet er uvisst, men sannsynlig) og publisert av hans sønn Robert i 1610. De fire satstitlene – Zerstörung, Demdrang, Tiergestalt og Schaden – er hentet fra en passasje om varulver (!) av den tyske forfatteren Wilhelm Hertz via Aksel Sandemoses Varulven.
Til tross for denne særegne blandingen av ulike kulturelle påvirkninger er Jarring Sounds et sammenhengende verk. Og selv om det er skrevet i et svært moderne tonespråk med tidvis kantede linjer, dissonerende harmonier og strittende instrumentteksturer, er det innimellom også bemerkelsesverdig kontemplativt, nesten rolig. Jeg simpelthen elsker det.
Jeg klarer ikke å bli like begeistret fot tittelsporet, suiten Hearbaricum Fields, også komponert i 2019. Det er et rent elektroakustisk verk, en storskala collage av vanlige lyder (inkludert noen musikalske) tatt opp av Jacobsson og så mikset, bearbeidet og konstruert inn i et verk som unektelig er mer enn en samling lydmateriale. Jacobssons musikalske følsomhet er like åpenbar her som i Jarring Sounds og resultatet er hele tiden fascinerende å lytte til. Det er på en måte en lydmessig parallell til en tur i parken, med alt tilhørende av fugl og andre dyr, de påtrengende lydene utenfra – flere satser fremkaller et tog (Field I) og anleggsmaskiner (Field V), i tillegg til syntetiske «kototama-gnats» (en spesiell lyd som brukes i mekanisk fremstilt musikk), som minnet meg fjernt og jeg antar helt utilsiktet om Roger Waters’ Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and Grooving with a Pict fra Pink Floyds Ummagumma (1969). Men jeg lever med det fordi jeg får noe igjen for å ha satt meg inn i verkets intrikate detaljer.
