Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Det er mulig Glass ikke vil like at hans musikk klassifiseres slik, men kvartettens åpningssats, I 1957: Award Montage, kan fremstå som selve arketypen på minimalisme eller ny-enkelhet. Satsen gir nøkkelen til verkets opphav, en serie med mellomspill for strykekvartett i Glass’ musikk til Paul Schraders film om den kontroversielle japanske forfatteren, nasjonalisten og forsøksvise kupplederen, Yukio Mishima (1925-70). De tragiske hendelsene rundet Mishimas endelikt hverken skildres i Glass’ kvartett eller antydes i verkets velklingende fortsettelse. Verket er sant å si en fin suite i seks satser og Kuusistos utvidelse av den forsterker konsonansen samtidig som den myker opp de skarpe kantene i den originale kvartetten. Det Norske Kammerorkester, ledet av Kuusisto, spiller den perfekt.

Glass beskriver seg selv mer som en «teatral» komponist enn som en minimalist, og hans mest suksessfulle musikk er til opera (som Satyagraha eller Akhenaton) eller filmer som Koyaanisqatsi og Mishima. The Orchard, for fiolin og klaver, var opprinnelig scenemusikk til teateroppsetningen av Jean Genets skuespill The Screens (1989). Uvanlig nok holder dette stykket seg i én og samme toneart gjennom hele sin syv og et halvt minutts lengde (men da må man huske på at Ravels Bolero gjør det samme enda lenger). Det spilles svært pent (ikke noe virtuost stykke) av Kuusisto, som viser sin fine lyriske sans, fjern-akkompagnert under pandemien fra andre siden av Atlanteren, av Nico Muhly, som en gang var Glass’ assistent.  

Derfor passer det godt at det andre verket – faktisk det første på platen – er Muhlys fiolinkonsert, Shrink (2019). Denne har også en pandemi-forbindelse; Kuusisto og det Norske Kammerorkester urfremførte verket i Oslo dagen før samfunnet stengte i mars 2020. Hovedideen bak de tre satsene er en sekvens med forminskede intervaller; noner i åpningssatsen, sekster i den langsomme midtsatsen, terser i den dynamiske, fremoverlente finalen. Det er et godt uttenkt verk, de første dissonansene i nonene settes opp mot et mer konsonerende akkompagnement. Etter hvert som første og andre sats utvikler seg, reduseres de steile motsetningene slik at solist og orkester i finalen nærmer seg hverandre. Innspillingen i Jar Kirke i Bærum, i en periode med lettelser i koronarestriksjonene i oktober i fjor, fikk en godt forberedt, skarpt fokusert fremførelse av Kuusisto som også dirigerer, og Det Norske Kammerorkester. Utmerket lyd.