Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Jeg har ikke hørt alle, selvsagt, (ingen har det), men jeg har ikke hørt noen som er bedre enn denne nye innspillingen fra Vilde Frang og Pekka Kuusisto på Warner Classics. Alt med den er nytenkt og oppløftende. Paavo Järvis Beethoven- og Brahms-innspillinger med Deutsche Kammerphilharmonie Bremen startet en tradisjon med tekstlig klarhet og rytmisk presisjon som Pekka Kuusisto, i sin første innspilling som dirigent, tydelig vil holde i hevd. Vilde Frangs tolkning av solostemmene i begge konsertene klarer å være intense og lette samtidig, slik at de – spesielt i den svære førstesatsen i Beethoven (25 minutter!) – virkningsfullt står i kontrast til presisjonen og kraften i Kuusistos dirigering. Siden orkesteret er Kammerphilharmonie, hører du Frangs fiolinstemme i slående gjennomsiktig duett med forskjellige instrumental-partnere, slik at hele konserten fosser inn i øret som et digert stykke kammermusikk, ikke noe storskala symfonisk verk. 

Det betyr selvsagt at det ikke er noe sted å gjemme seg, men denne ytterligere utfordringen tjener med stort hell renheten i Frangs spill: hennes perfekte intonasjon, tilbakeholdte vibrato og skarpe fornemmelse for melodisk fortelling drar deg inn, insisterer på at du lytter oppmerksomt på hva hun gjør, og da oppdager du at du hører noe nytt i selve musikken, uansett hvor godt du tror du kjenner den.

Kuusisto samarbeider enormt følsomt med henne: i den langsomme satsen virker det nesten som om orkesteret hvisker henne i øret, og finalens oppdrift gir en overflod av glede som forviser det mørkeste hjørnet av dårlig humør – jeg kan ikke huske noen tidligere innspilling som avslutter så gjennomført lykkelig. 

Stravinsky-konserten, også i D-dur, står ikke som et monument over menneskelig ytelsesevne slik Beethovens gjør, men Frang og Kuusisto gir de piggete linjene en oppkvikkende dose av sprudlende energi – det som lydelig kan tilsvare et elektrisk piggsvin, hvis du vil. Som i Beethoven er det mestringen av alle detaljer, hver avstikker i partituret, som gjør denne fremførelsen så spennende. Finalen må høres for å bli trodd: den begynner i en nesten dumdristig fart – men Frang og Kuusistos risiko betaler seg fullt ut, med en uventet spennings-bonus. Ikke nok med det: i konserten som helhet finner de noe av den eksistensielle lykksaligheten i Beethoven.

Selve innspillingen gjenspeiler klarheten i spillet: Frang synes nesten å stå rett foran deg, med orkesteret i akkurat riktig avstand – nær nok til å tilby øyeblikkelig støtte, men ikke så mye at de trenger inn på hennes enemerker. CD-heftet består av en samtale mellom Frang og Kuusisto om de to konsertene, i engelsk, fransk og tysk oversettelse. Slikt kan ende i det heller intetsigende, men begge har noe interessant på hjertet. 

Kritikere kan bli kyniske gamle grinebitere etter hvert som den ene innspillingen etter den andre av det samme repertoaret ramler ut over skrivebordet. Men jeg kan med hånden på hjertet si at det å lytte til denne CDen har vært en oppløftende erfaring: ikke bare har den lært meg mer om denne musikken som jeg trodde jeg kunne baklengs, den ga meg også en bølge av uvanlig glede.