Frode Haltli
Matre Nephilim Song Platz senko-hana-bi Åm Ved bredden av det evige sekund
Frode Haltli (akkordeon)
Svartskog Music Production SMP-003 (25 minutter – bare digital nedlasting)
Den siste CD-en i Frode Haltlis serie med «utvalgte» soloverk, innspilt i Oppegård Kirke i mai og juni i år, (mikset og mastret av hans kone Maja Solveig Kjelstrup Ratkje) er den korteste. I utgitt form kunne man nesten kalt den en CD-singel. Men den oppleves på ingen måte som noen lettvekter; den rommer tre innholdsrike verk som påkaller oppmerksomhet.
Ørjan Matres Nephilim Song (2012) er en robust ti-minutters fantasi inspirert av den omstridte bibelske rasen nefilim. Enten de var kjemper, falne engler, eller avkom av kjemper eller falne engler med menneske-kvinner (de korte referansene til dette i 1. Mosebok er ikke klare på dette punktet, ei heller all den forskningen de har forårsaket gjennom historien), for Matre føles de åpenbart som betydningsfulle vesener. Han har komponert muskulær og kraftfull musikk til dem, en kombinasjon av noe høyt, eterisk og noe hardere, rytmisk materiale. Haltlis smidighet og fortolkningsevne på instrumentet settes på prøve, og resultatet er forfriskende.
I kontrast er Robert HP Platz’ senko-hana-bi (In Yoshitake’s Garden) relativt kort (tre og et halvt minutt) og meditativ, men samtidig full av innhold, som en japansk hage. Den er oppkalt etter det tradisjonelle fyrverkeriet (som en stjernekaster) med tofasetenning som sies å sette tilskueren i en tilstand av «mono no aware» (tingenes patos), eller empati for alle ting. Følelsen er preget av tristhet over livets skjørhet, som reflekteres i tristheten i Platz’ musikk. senko-hana-bi ble skrevet i 1997 for det tradisjonelle japanske munnorgelet, sho, og ble arrangert for akkordeon året etter.
Det siste verket er – så vidt – det lengste med nesten elleve minutter, men det føles også større enn sine fysiske dimensjoner. Magnar Åms Ved bredden av det evige sekund er også det eldste verket på platen, komponert i 1995 for Geir Draugsvoll, Haltlis lærer. Stilistisk er det skrevet i forlengelsen av ny-enkelheten som feide over verden på 1970- og -80-tallet, og som på besnærende vis vever seg inn i lytterens bevissthet. Det er et spøkelsesaktig verk som blir hengende igjen i minnet. Det er ikke overraskende med tanke på Haltlis følsomme fremføring, åpen for alle de små endringene i musikalsk perspektiv. Haltli er like fortrolig med behovene til alle tre verk (slik han var til verkene på de to foregående platene i serien). Jeg håper han fortsetter med flere utgivelser.
