G. F. Händel | W. A. Mozart Arier og ouverturer
Händel Giulio Cesare in Egitto, HWV’17: “Da tempeste il legno infranto”; Joshua, HWV.64: “O had I Jubal’s Lyre”; Teseo, HWV.9: “M’adora l’idol mio”; “Amarti si vorrei”; Silla, HWV.10: “Secondate, oh giusti dei”; Mozart Mitridate, rè di Ponto, K. 87 (K. 74a): “Al destin che la minaccia”; Idomeneo, K. 366: “Quando avran fine omai”; “Padre, germani, addio!”; “Ecco, Idamante, ahimè”; Alma grande e nobil core, K.578; Don Giovanni, K. 527: “Crudele? Troppo mi spiace”; “Non mi dir”; “Or sai chi l’onore”; Die Zauberflöte, K.620: “Ach, ich fühl’s”; Händel arr. Mozart Acis und Galatea, K. 566: Overture; “O fühltest du die Qualen”; “Wie’s Täubchen klagt um den Gemahl”; Der Messias, K. 572: “Wie lieblich ist der Boten Schritt”; Das Alexander-Fest, K. 591: Overture
Mari Eriksmoen (sopran); Stavanger Symfoniorkester, dir. Jan Willem de Vriend
Channel Classics CC72832 (71 minutter)
En interessant måte å bygge et plateprogram på: arier og ouverturer av Händel og Mozart – fra operaer og oratorier – med Mozarts egne bearbeidelser av Händel som akustisk bro mellom dem.
Philip Borg-Wheelers artikkel i CD-heftet forklarer at mellom 1788 og 1791 ba Baron von Swieten Mozart om å arrangere og reorkestrere Messias, Acis og Galathea, Alexanders Fest og Ode til St Cecilia. Resultatet er en herlig hybrid: Händels arrangementer var funksjonelle, men Mozart fargela dem. Han erstattet for eksempel Händels oboer med klarinetter i ouverturen til Acis og Galathea, og gjennom det klinger musikken som var den av begge komponistene, og det løfter stemningen tilsvarende. Selv om Stavanger Symfoniorkester faktisk er et symfoniorkester som spiller musikk fra alle perioder, har det et spesielt godt omdømme på på barokk og klassisk musikk, og det produserer også en hybrid klang: det har vekt, men er lettbent, og Jan Willem de Vriend sikrer at musikken fortsetter å folde seg ut i et livlig tempo – skjønt ingenting låter anstrengt. Mari Eriksmoen har akkurat den riktige stemmen for dette materialet: den har dramatisk egg når det kreves, men er hovedsakelig rask og atletisk, og behandler trillene og rulladene som musikken kaster på henne med åpenbar letthet. For eksempel, i “Da tempeste il legno infranto” fra Julius Cæsar i Egypt, hvor Kleopatra uttrykker sin glede over å se Cæsar igjen, må hun produsere en forbløffende oppvisning av vokalt fyrverkeri, og hun gjør det like lett som hun klør seg på nesen. Kort sagt er alt med dette albumet som det skal være, og det gir svært mye glede.