Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Den andre er Schubert, hvis avskjedssyklus, Schwanengesang D957, danner musikalsk rammeverk. (De fjorten diktene i Schwanengesang, av tre ulike poeter, var neppe tenkt som en en sammenhengende syklus av komponisten). Når den er sammensatt av femten dikt med et «brev» som forspill, rekker bestanddelene i Hölderlinfenster langt og bredt, ikke bare i tid, men også i størrelse. Den åttende sangen, Lebenslauf, varer kun bare i 82 sekunder (den tidligere Wie Meeresküstern i litt over 2 minutter), mens den viktigste tiendedelen – Die Wanderung – og den avsluttende Burg Tübingen er på størrelse med store kantater, på henholdsvis 21 og 18 minutter.

April Fredrick, som må være en av de beste unge sopranene for tiden, synger denne mammut-syklusen med stor finesse og raffinement. Hun er på sitt beste i de mykere, mer meditative sangene, som Der Neckar, den hjemsøkte Die Asyle og In liebliche Bläue. Die Wanderung er svært utfordrende for både sanger og publikum, med voldsom uttrykkskonsentrasjon gjennom hele den enorme sangen. Et par intonasjonsmessige glipp er uunngåelige her: det som teller er intensiteten i fremføringen og Fredrick, suverent akkompagnert av Alessandro Viale, avleverer dette så godt som perfekt. I den nestsiste sangen, Die Heimath, oppnår Fredrick en grad av konsentrasjon som minner om de siste sidene i Luonnotar (selv om musikken ikke egentlig høres ut som Sibelius), før den fører over til en nydelig finale. Viale er det fjellet Fredricks herlige sang hviler på, fremfor alt i noen av de raske, mer drivende sangene, som Der Ister og Lebenslauf. De minner meg litt om Hindemith, ikke minst i den første versjonen av hans fantastiske Das Marienleben. Egentlig – og jeg håper ikke komponisten har noe imot at jeg sier det – Hölderlinfenster er ikke så mye en moderne Schwanengesang, som en 21. århundres Marienleben (noe som fra min side virkelig er ros!). Lyden er, forresten, førsteklasses.