Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Akkordeon, saksofon og kontrabass var kanskje ikke uvanlig for jazz og pop-musikere, men innen det klassiske feltet, også samtidsmusikk, var en trio med de tre instrumentene virkelig banebrytende (og medførte flere imitasjoner). Men det var den konfronterende holdningen i Poings musikalske kreativitet som var så slående og forfriskende; her var det ingen enkle arrangementer av klassiske standardverk som nennsomt kunne lede lytteren inn i Poings klangverden, ingen soloer eller duetter: det var hele trioen eller ingenting, en spennende blanding av kantete melodier, dissonerende kontrapunkt, rå teksturer og sprukne harmonier, som i gruppeimprovisasjonen, Fisk i kjerka. Nå er innspillingen blitt remastret på en fantastisk måte og gjør nok en gang et fabelaktig inntrykk. 

Mens de svevende, litt moderne jazzaktige klangene til Rolf-Erik Nystrøms saksofon ble en av gruppens signaturteksturer, var Frode Haltlis til tider continuo-lignende akkordeonspill og Håkon Thelins stille og særegne kontrabass like viktige. Dette var en sann trio av likeverdige, ingen steder mer åpenbar enn i det solide åpningssporet, det første verket som ble skrevet til Poing, essential extensions av Maja Solveig Kjelstrup Ratkje i 1999. En utrolig ekstrovert – og samtidig meditativ – omarbeidelse av hennes tidligere Messiaen-inspirerte trio Louange (for fiolin, cello og orgel). Forvandlingen til det ukonvensjonelle instrumentariet tillot Ratkje mer frihet i linjespillet. Eivind Buenes suite Seven Degrees of Ambiguity pirret forventningene (det er seks satser, alle uten tittel) der tre – nr. 2, 4, 6 – leker eksplosivt med jazzidiomer. Buene hadde til hensikt å hinte til «de tvetydige egenskapene til Poings instrumenter (og faktisk musikere!), alle like hjemmevante i ulike sjangre.» 

Ikke alle stykkene var like vellykkede; mens improvisasjonen Fisk i kjerka var et levende, om enn kontrollert uttrykk for Poings felles personlighet, rettferdiggjør Knut Olaf Sundes altfor lange suite, inspirert av en passasje fra Lawrence Durrells «Alexandria Quartet», (__But Brother Ass, There Is A Whole Dimension Lacking To What You Say. How Is It Possible For One To Convey This In Oxford English___), aldri helt sin lengde og slår meg fortsatt som «en kollisjon mellom Webern and Stan Tracey». Øyvind Torvunds ironiske hyllest til (ikke navngitte) jazzfavoritter, Giants of Jazz, er derimot fortsatt en kraftfull og virtuos komposisjon, håndtert med lett hånd. CD-en inneholder også et bonusspor med et kort multi-media-stykke angivelig av polsk-fødte Nora Wjech (i virkeligheten Lars-Petter Hagen), Lumière, espaces et vertes (2000). Anbefales!