Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Da han kom forbi min plass, la jeg 20 franc i hatten hans; jeg ville vise min begeistring for hans musikkfaglige nivå. På neste stoppested gikk vi av begge to. Jeg trodde han skulle gå inn igjen i vognen foran, men det viste seg at vi gikk sammen nedover plattformen. For å innlede samtalen (og for å se hans reaksjon) sa jeg (på fransk): «Det finnes en veldig god sonate for akkordion av Vagn Holmboe.» Han svarte «Etter min mening er det den beste som er skrevet for instrumentet.» 

Det var det – gjensidig respekt var øyeblikkelig opprettet. Vi presenterte oss for hverandre, og jeg oppdaget at jeg snakket med Per Arne Glorvigen. (Denne historien fortalte jeg til en venn, Per Anders Johansen, nå i Aftenposten, og han lo og sa: «Jeg har nettopp gitt søsteren hans sparken fra studentavisen!» Selv om det var vanskelig å holde kontakten med folk før epostens tid, har jeg alltid hatt et øye åpent for Glorvigen, og jeg må si at dette Piazzolla-albumet er det beste jeg har hørt av ham til nå.

Yttersatsene i Piazzollas bandoneon-konsert Aconcagua (som Glorvigens eksepsjonelt interessante tekst i CD-heftet bare daterer til «slutten av 1970-tallet») ruller av gårde usedvanlig energisk, med en pause her og der for mer avslappete øyeblikk – hvorav ett i finalen faktisk utvikler seg til en slags marsj-passacaglia. På samme vis utvikler den langsomme satsen sitt følelsesmessige register, den intime innledningen får mer utstrakt suggererende kraft gjennom en pauke-figur som antyder at skjebnens hånd er i spill. Med sine rask-langsom-rask mønstre i Tres Tangos – som er fra omtrent samme periode som Aconcagua – har vi faktisk en concertino for bandoneon og orkester, en mer avslappet og inviterende lillebror til Aconcagua.

Stravinskys Tango fra 1940 virker ekstraordinært tilbakeholdt etter Piazzollas vitalitet – mer et minne enn en opplevelse, skjønt temperaturen stiger litt fire minutter inn i de seks minuttene den utgjør. Forskjellen er at for Piazzolla var tango noe helt levende; for Stravinsky kunne den allerede være stilisert. Utvilsomt et dyktig stykke – men man fornemmer at dansen forsøker å slippe løs fra lenkene Stravinsky har festet på den.

Glorvigens to egne komposisjoner – Corazones en el Viento (Hommage à Piazzolla), spilt av hans egen kvartett: Daniela Braun, fiolin, Arnulf Ballhorn, kontrabass, Joachim Carr, piano, og Glorvigen på bandoneon, selvsagt) og Valerita for bandoneon solo – viser en ganske annen karakter. Den ni minutter lange Corazones en el Viento er egentlig et slags symfonisk dikt, mørkt og atmosfærisk til å begynne med, så sprer den sin oppsamlede energi i allegro før den synker tilbake til en ubekvem ro i en rørende coda. Valerita er en urolig elegi, oppkalt etter en liten pike som druknet da hun forsøkte å komme seg inn i Amerika. Friskheten i komposisjonen tyder på en improvisasjon, noe like flytende som Valeritas liv.