Grieg: Bergliot / Symfoniske danser
Symfoniske danser, op. 64; Bergliot, op. 42*; Foran sydens kloster, op. 20**; Sørgemarsj over Rikard Nordraak, EG 107 (orch. Halvorsen)
Juni Dahr (skuespiller); Mari Eriksmoen (sopran)**, Astrid Nordstad (mezzosopran)**, sopraner og alter fra Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor**; Bergen Filharmoniske orkester, dir. Edward Gardner.
Chandos CHSA 5301 (64 minutter)
Er det blasfemi å kritisere Griegs musikk i en norsk publikasjon? Saken er at jeg har et problem med hans Symfoniske danser: den åpne entusiasmen i de tre første satsene slår meg som litt grunn, omtrent som en gymlærer som oppmuntrer elevene sine på skolens idrettsdag, mens den fjerde og siste er så mye grundigere tenkt og utformet, og vel, så symfonisk at den rager opp over resten av verket – og den er nesten dobbelt så lang som noen av de andre to til sammen. I kontrast rommer den 17-minutter lange tonesettingen av Bjørnsons dikt Bergliot fra1860, et melodrama for stemme og klaver fra 1871, orkestrert i 1885, noe av Griegs beste musikk.
Åpningen av partituret er markert “med værdighet”, og det er hva vi får her, både gjennom Juni Dahrs lidenskapelig gripende deklamasjon – hun gjør teksten både episk og dypt personlig – og i Griegs musikk mørk og dramatisk etter tur, viser den korte sørgemarsjen en side ved hans personlighet som han ikke ofte avslørte. Bergliot peker fristende mot hva en Grieg-opera kunne blitt, selv med bare ett eller to Wagner-ekko.
Den ni minutter lange Foran sydens kloster – enda en Bjørnson-setting – kunne på samme vis nesten vært sluttscenen i en opera, med en duett mellom en underdanig sopran (Mari Eriksmoen) som trygler om å bli sluppet inn i et nonnekloster, og en sympatisk mezzo på innsiden (Astrid Nordstad) som spør hva ondt som har hendt henne, forvandlet i et bevegende avsluttende korparti for kvinnestemmer idet nonnene ønsker den fremmede velkommen inn. Dette er den kristne siden av Bergliots nordiske verden, men begge har et humanistisk budskap: om tilgivelse og godkjennelse.
Grieg skrev Sørgemarsj over Rikard Nordraak bare to uker etter Nordraaks død i 1866, og hans opprivende sorg er åpenbar selv i originalen for piano, men mye mer i den versjonen for blåsere og perkusjon han utarbeidet senere, og direkte hjerteskjærende i den orkestreringen Halvorsen laget til Griegs egen begravelse i 1907. Slik jeg ser det, utgjør disse sju minuttene langt på vei den fineste musikken Grieg skrev. Gardner og hans Bergens-orkester hamrer inn klimaksene med vilt raseri, slik at de kontrasterer ytterligere virkningsfullt mot de passasjene hvor Grieg stirrer inn i tomheten etter tapet. Alle de tre solistene kommer særdeles godt fra det, og Gardner og hans orkester løfter Grieg til den dramatiske komponisten han kunne blitt – til tross for mine betenkeligheter overfor Symfoniske danser, der det skraller litt russisk til i messingen. Lyden er som vanlig av høy Chandos-standard, teksten i CD-heftet er skrevet av den alltid pålitelige Erling Dahl jr, og heftet inneholder både Bjørnsons dikt på norsk og i engelsk oversettelse. En fremragende utgivelse.
