Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Den innledende Haugtussa-tolkningen kan tjene som illustrasjon på de mange gleder innspillingen rommer, og også på hvordan den belønner oppmerksom lytting – uansett hvor godt du tror du kjenner denne musikken. I den andre sangen, «Veslemøy», makter Davidsen og Andsnes å formidle både uskylden og enkelheten i tittelrollen, men også hennes karakterstyrke; den tredje «Blåbær-Li» minner tilhøreren på at hun er en høyspent ung pike, men ikke dum, og den fjerde, «Møte» begynner i dyp intimitet, som om den ble hvisket inn i tilhørerens øre, før den utfolder seg til sikkerheten i omfavnende elskov. Som helhet viser syklusen samme grad av empati som Schumanns Frauenliebe und Leben – og selv om noen tullinger i denne «woke»-tiden opplagt kommer til å hevde at disse to mannlige komponistene var skyldige i kulturell-seksuell appropiasjon, utgjorde hver av syklusene i sin tid et tegn på radikal feminisme. Davidsen og Andsnes fanger det radikale i Garborgs tekst og i selve musikken: de får din oppmerksomhet til å feste seg til Veslemøys følelsesverden med slående intensitet. 

Man kunne utforske alle de 28 sporene på dette velfylte albumet på samme måte og finne dette blikket for detaljer som gjør sangene enestående levende. «Og jeg vil ha mig en Hjertenskjær» (den fjerde i Digte, op. 60) rommer en vill, primitiv energi. Den solfylte lettheten som lyser gjennom de to første innslagene i 5 Digte, op. 69, der teksten omhandler kjærlighet og latter, åpner for hjerteknusende tristhet i «Ved Moders Grav», som Davidsen og Andsnes tilnærmer seg som om verden er slynget ut i mørke. Det er første gang den kokette «Tandaradei!» i «Die verschwiegene Nachtigall», nr. 4 av 6 Lieder, op 48, har gitt en gammal geit som jeg følelsen av en vakker kvinnes finger i nakken min (jeg husker det så vidt!) – bare for å få øyeblikkets spenning knust i den hjerteskjærende «Zur Rosenzeit». Igjen og igjen drar disse tolkningene deg inn i mikrodramaet i hvert dikt, i en slik grad at da avslutningen kom, med «Våren», var min lytteevne oppbrukt, og jeg var like følelsesmessig tom som etter en Wagner-opera. Hvis dette slår deg som overdrevet, lytt til albumet selv før du tar en avgjørelse – da innbiller jeg meg at du vil forstå hva jeg mener.

Det er ikke bare den dramatiske tilstedeværelsen i Davidsens stemme – selv om den rommer en karisma som vanligvis høres hos store, offentlige talere. Heller ikke er det den uvanlige klarheten i hennes diksjon, som på en eller annen måte makter å være presis og naturlig på en gang (du kunne benytte denne innspillingen i norsktimer). Det er at hun og Andsnes, med utgangspunkt i tekstene, projiserer musikken som fra én musikksjel: hun senker stemmen til et hvisk, og hans klaverlinje finner øyeblikkelig sitt pianissimo; når hun åpner opp som et seil i vinden, er han bred og storhjertet med. Men begge forstår åpenbart at «less is more» i dette repertoaret, og i deres tilbakeholdenhet får musikken tale desto sterkere, selv når den bare så vidt er en mumling. Dette er musisering som går rett til hjertet. 

Decca ga Andrew Mellor bare to sider til sine kommentarer, men han klarer uansett å sørge for innsiktsfull oversikt. Han er oversatt til fransk og tysk, og sangene bare til engelsk. Innspillingen er feilfri. En stor prestasjon.