Skrevet av Guy Rickards – oversatt fra engelsk Hilde Holbæk-Hanssen

I 1997-99 fulgte Tempura Mutantur, en sekvens med slagverksekstett (Ictur), saksofonkvartett (Semper semper), stryketrio (Non numquam) og ensemble (Numquam non). I løpet av 2002-2004 kom en trilogi inspirert av skyer, Cirrus (for strykekvartett, ikke-forsterket), Cirrocumulus (for blåsetrio), og Cirrostratus (for lite orkester), som har en spesiell relevant og tilknytning til hennes nyeste syklus, som er basert på vannmolekyler i alle sine former.

For de som kjenner de tidligere syklusene er teksturen og det musikalske språket i 

H2O Trilogy langt mindre alvorlig – mer, vil jeg si, lyttervennlig. Det første og lengste verket er Waterworks, «en hyllest til Hardanger og Norges vestkyst med sine fossefall, trange fjorder og dramatiske natur». I hovedsak er Waterworks (2018), som vant Edvard-prisen i 2019, et tonedikt over syklusen til en elv fra sin urkilde som pipler «og sildrer langt oppe i fjellene», gjennom det voldsomme dalføret inn i innsjøer (som gir roligere partier) og til slutt havet «der den fordamper og vender tilbake til fjellene igjen som regn […] og syklusen begynner på nytt […]». Den midtre delen kunne knapt vært en større kontrast: Glacier Song, en lovsang til vann i sin harde, men samtidig langsomt bevegende form, som en elv av is. Ore peker på «Den lille istid» i Europa som varte fra midten av 1500-tallet til midten av det 1800-tallet som en ekstra vri, noe som fikk henne til å se på nytt på et verk fra denne tiden – 

Cold Song fra Purcells semi-opera King Arthur (1691, med libretto av John Dryden – som blir en nøkkelkomponent i musikkens isbre-bevegelser fremover. Ore skriver i CD-heftet at fragmentene «fra Cold Song viser seg i Glacier Song som tilbakeblikk fra denne kuldeperioden og fungerer som en påminnelse om hvordan klimaet har vært og alltid vil være i endring». Bruken av Purcells sang gir Ores musikk her en mer fast kvalitet enn i de friere teksturerne i Waterworks. Sammen utgjør de et svært kontrasterende par. 

I finalen, Morning Mist (Morgentåke), er komponisten tilbake til den norske kystlinjen med fjorder og fjell og spesielt «tåkeskyene som ofte uventet ruller inn fra havet, demper og utydeliggjør alle lyder, forvirrer og gjør orientering i landskapet uskarp.» Dette siste tonediktet er således basert på vann i form av damp, «som omslutter naturen i tåke og dis». H2O Trilogy vant Musikkforleggerprisen i 2023 og spillet på dette albumet av den suverene Engegårdkvartetten, som urfremførte verket da det var nytt (under Hardanger Musikkfest, som bestilte trilogien). Disse egenskapene gjelder også for NyNorsk Messingkvintetts innspilling, på slutten av platen, av Hototogisu! – a cuckoo cries (2022), en messingkvintett inspirert av et lite japansk Zen Buddhist-dikt som mediterer over døden til munken Xhosui, fra 1700-tallet. Tross det sykdomsorienterte temaet er musikken hverken trist eller begravelsesaktig, men ganske alvorlig i tonen. En kuriositet forbundet med å spille den sammen med H2O Trilogy er at Xhosui (eller Chosui) kan oversettes som oppbevaring (eller lagring) av vann. Lawos lyd er førsteklasses.