Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Albumets tittel, «ekko og spor, sammen», gir et hint om sammenhengen mellom de tre stykkene. Den knyttes også opp til Thelins «forholdstrilogi», som omfatter Sterbendes Hertz og Stimmung der Verwandten – som ikke er inkludert i denne innspillingen – og Zusammen, men engelsk tittel «Together», som er. Alle stykkene er komponert i løpet av de 3-4 siste årene.

Den musikalske ideen bak åpningssporet, Two alone (echoes), er «å spille på to trenger samtidig». Ved å gjøre dette, danner Thelin harmoniske kontekster i den musikalske linjen (mer enn bare temaer) som skaper ekkovirkninger gjennom hele det ti minutter lange stykket.

Det gjøres smart og økonomisk, og trekker lytteren subtilt inn i en merkelig, unik lydverden, full av kjente lyder som likevel høres uvant ut. Det er litt som å vandre gjennom en gammel, forlatt bygning: mye er gjenkjennelig, og likevel ikke. lket ikke betyr at det er noe forfallent, tomt eller ødelagt over Thelins musikk!

Traces følger en lignende bane, men utsmykker konseptet ytterligere. Det ble komponert for å ledsage en utstilling av Hilde Flikke på Hellviktangen, Nesodden, I «samarbeid med performance-kunstneren Fernanda Branco gjennom hennes kunstneriske utviklingsarbeid environment embodiment - towards poetic narratives ved Kunsthøgskolen i Oslo.»  Det Thelin presenterer her er en konsert eller et stykke basert på utstillingsmusikken, som likevel beholder en sterk følelse av bevegelse, både harmonisk fra selve komposisjonen, og som en påminnelse av bevegelsen i Flikkes og Brancos kunst. «Musikken utvikles langsomt», skriver Thelin, «og ligner en tyntflytende og noen ganger voldsom masse, som lava. Den prøver også å skildre jorden som de beveger seg på og sjøen som omgir dem.» Bevegelsesfølelsen i Traces er vital, men likevel dypt forankret; faktisk, som tittel, yter «Traces» den knapt rettferdighet. 

I Zusammen overtar en følelse av stillstand for den musikalske flyten, som om lavaen har størknet. Dette kan komme av instrumentasjonen: kontrabass og 26 stemmegafler. Eksperimentet innebærer å feste stemmegafler på kontrabassen for å skape et musikalsk miljø av samtidig konsonans og dissonans. Stemmegafler er lydmessig helt statiske, ute av stand til å lage harmonisk nyansert bevegelse (selv om de spilles samtidig eller etter hverandre), som kanskje forklarer hvorfor Together er mindre motiverende enn sine følgesvenner på platen. Men det må sies at musikken virker helt tilfreds med sin skjebne, og streber – bevisst – ikke etter å bryte løs fra sine begrensninger. Fascinerende musikk, upåklagelig innspilt.