Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Ars et Vita – Kunst og liv – er Magne Hegdals magnum opus, en samling av 22 stykker, med undertittelen «Minner, Erfaringer og Drømte valser» som reflekterer et liv med fremførelser og komposisjon, og henter inspirasjon fra hans produksjon gjennom allusjoner, om ikke sitater, fra 1955 – da han var 11 – til verket ble fullført i 2019. Syklusen ble formelt påbegynt i 2010, etter en drøm, og drømmelignende klanger hjemsøker denne usedvanlige rike blandingen av ny komposisjon og bearbeidelse av langt eldre elementer, som – «2 Tolvtonale satser» (stykke nr. 2) fra 1964 og nr. 5., «Dekafoni» – et annet todelt stykke – fra året etter.

Hegdal (f. 1944) debuterte som pianist relativt sent etter dagens standard – i 1969, 25 år gammel – og ble uteksaminert fra Musikkonservatoriet i Oslo i 1972. På det tidspunktet hadde han allerede komponert de første stykkene i verklisten, Credo (1971) og en symfoni året etter. Mesteparten av hans produksjon, og hans mest personlige uttrykk, er imidlertid for hans eget instrument, så det passer godt at denne bemerkelsesverdige samlingen er for klaver, og eksplisitt formet for å spilles på ett enkelt instrument av mellom en og tre utøvere, avhengig av hvert enkelt stykke. 

På en måte er Ars et Vita Hegdals musikalske selvbiografi, selv om verkets historie ikke nødvendigvis relaterer lineært fra ungdom til alderdom. Etter en lyrisk dissonant «Ouverture (Traumatisk preludium)» fortsetter syklusen med en serie invensjoner, valser, tonedikt, variasjoner, og til og med fuger (stykke nr. 4 er en «i C», mens nr. 13 er en «Adagietto & Fughetta» som inneholder et «Prelude aleafonica» og en «Polifonia fragile)» og en «Sonatina autunnale» (i «Spor», nr. 17). Som disse lagdelte satsbetegnelsene antyder, har Hegdal forsøkt å omfavne et så vidt spekter av former og stiler som mulig, fra diatonisk – inkludert en søt vals skrevet til minne om hans søster, Norun – til tolvtonemusikk og, i det nest siste stykket, «Siste aleafoni», aleatorikk. Høydepunktet i samlingen er nr. 20, «Vestfold», 122 variasjoner over et lite tema som bygger seg opp til en enorm sats.

Håkon Austbø har vært pådriver til å bringe hele syklusen ut i offentligheten, ved først å spille enkeltsatser – en eller to med Hegdal selv – før han urfremførte hele verket under Ultima-festivalen i 2023 sammen med Ellen Ugelvik og Sanae Yoshida. Fremførelsene til denne virtuose trioen høres utmerket forberedt ut og er, under omstendighetene, så autoritative som man kunne vente. Hegdal har antydet at hans komponistkarriere avsluttes med denne syklusen. Vi får se, men Ars et Vita er i så fall en forbløffende avslutning, en som blir bedre og bedre etter hvert som den skrider frem, og med hver gjennomspilling.