Herman Vogt: Light Shall Shine

Herman Vogt: Light Shall Shine


Vogt Light Shall Shine Out of Darkness. Ré-sur-Ré…exit. The Marvel of Turin 
Anders Eidsten Dahl (orgel)
Lawo Classics  LWC1235 (70 minutter)

Denne vakkert produserte og følsomt innspilte platen vil appellere til orgelentusiaster og de med sterk kristen tro (spesielt katolsk), siden de består av tre betydelig verk for orgel. Alle ble komponert av Herman Vogt (f. 1976) mellom 2012 og 2020, på bestilling av Anders Eidsten Dahl. Han urfremførte dem selv enten i Bragernes Kirke eller  – slik tilfellet var med det største og nyeste verket, Light Shall Shine Out of Darkness – i Oslo Domkirke. (Vogt bruker den engelske tittelen, et sitat fra Paulus’ 2. brev til korinterne).


Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen


I sine bemerkninger i CD-heftet stiller Vogt det «ærefryktige spørsmål... Hvordan komponere for orgel etter Messiaen?» Han gir intet svar, men musikken hans forteller mye. Uten å lese essayet vil selv den mest overfladiske gjennomlytting av Light Shall Shine Out of Darkness (2020) – en stor, nesten 40 minutter lang suite i fem satser – minne sterkt om Messiaen. Ikke slik å forstå at Vogts musikk lyder som franskmannens stil, det er (i hvert fall i mine ører) ikke noe forsøk på å etterligne Messiaen, ingen sitater av fuglesang, Messiaens bruk av serialisme eller «kommuniserbart språk». Der Vogt nærmer seg Messiaen er i musikkens religiøse følelse og, til en viss grad, form. Dette høres godt i begynnelsen av førstesatsen til Light Shall Shine Out of Darkness, med dens svulmende åpningslinje, men alle fem satsene følger etter i ulik grad. Interessant nok fins det en orkesterversjon av verket (kanskje nyanser av L’Ascension?) som det kunne vært lærerikt å høre.

Selv om han unektelig er påvirket av den franske komponisten er Vogt en annen komponist, og hans kunstneriske mål er andre. Ingen av verkene her kan høres som produksjon av en nordisk Messiaen, selv om tar fantasien til hjelp. Vogt har sin egen fantasi som ingen steder kommer bedre til uttrykk enn i Ré-sur-Ré…exit  (2017); en virkelig fint utformet kvarterlang meditasjon over oppstandelsen (Résurrexit), bygget opp av gjentatte D-er og D-durakkorder. Ordspillet i tittelen (elementer av oppstandelsen (résurrexit) som gjentar tonen D; veves inn i det klingende resultatet. (Ré = D, red. anm.) Jeg var mindre begeistret for det eldste stykket, The Marvel of Turin (2013), et musikalsk tonedikt inspirert av det beryktede likkledet i Torino. Vogts oppfordring til å bortforklare de vitenskapelige uregelmessighetene og akseptere likkledet som autentisk gjennom en troshandling, antar jeg enten vil falle for døve ører eller være å slå inn åpne dører. Uansett finner jeg ikke den musikalske diskursen så overbevisende. Er det fordi stykket er plassert til slutt på platen, etter de to mer overbevisende, kontemplative stykkene, eller kanskje fordi jeg ikke finner dets inspirasjon overbevisende? Det er i hvert fall ikke på grunn av noen slags mangel på virtuositet eller musikalitet hos Dahl, hvis fremføring – i alle tre verkene – er plettfri.