Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

«Komponisten Ole Hjellemo var født i den lille fjellbygda Dovre, som ligger omtrent midt i Norge – i det som i dag er Rondane Nasjonalpark. Noen av Norges høyeste fjell befinner seg i dette området [...]. I dette majestetiske landskapet vokste Hjellemo opp, men under nokså fattige forhold. Faren var husmann under gården Hjelle, og livnærte seg i tillegg som skredder. Det var vanlig den gangen at barna deltok i gårdsdriften fra de var ganske små, og Ole ble nok tidlig vant til at hverdagen bestod av fysisk arbeid for å skaffe mat på bordet.» Han var således et barn av jorden, og folkemusikk må ha funnet veien inn i ørene hans fra den spedeste barndom. Han var et begavet barn, og fikk raskt oppmerksomhet som fiolinist, men spilte også kornett i det lokale korpset i det nærliggende Dombås. Han dro til Kristiania for å få musikkutdannelse, men manglet penger til å betale for den; løsningen var å bli militærmusiker. Da fikk han ordentlig musikktrening som en del av sine plikter. Fossheim igjen: «Den unge Hjellemo ble [...] fall snart en mønsterelev, og i tillegg til å skaffe seg et solid teoretisk fundament, lærte han seg å spille flere instrumenter – både blåseinstrumenter, slagverk og piano. [...] med litt penger i lomma ble han etter hvert også i stand til å ta timer hos noen av de ledende norske musikerne – både Iver Holter, Gudbrand Bøhn, Gustav Lange og musikkhandler Ole Olsen underviste den unge mannen, på ulike områder og på forskjellig vis. Det var fortsatt som utøver han var mest aktiv på denne tiden, først og fremst som fiolinist. Han medvirket overalt hvor det var behov: som dansemusiker på Christiania Tivoli og andre steder, og som orkester-musiker i byens symfoniorkestre». Noe lenger i teksten poengterer Fossheim noe annet viktig i Hjellemos musikk: «Eldre komponister som Grieg, Svendsen og Halvorsen hadde alle bak seg mange år i utlandet, og når de på hver sin måte ble fascinert av det folkloristiske i norsk kulturarv, og nærmest følte at de selv hadde «oppdaget» folkemusikken, var det både med utgangspunkt i et bymiljø, og også med betydelig europeisk kulturpåvirkning fra sin tid i utlandet. […] Hjellemos musikalske bakgrunn var helt motsatt av kollegaenes – folkemusikken var hans musikk, den musikken han vokste opp med». Når det er sagt, du må anstrenge deg for å høre norsk folkelig bakgrunn i Hjellemos fiolinkonsert fra 1893 – men den har en hørbar nordisk klang; dens nærmeste slektning kunne være Nielsens fiolinkonsert, selv om Hjellemos verk fortsatt har sine røtter i senromantikken. Det er i Norsk Caprice (1895) man kan høre hans opprinnelse klarere: det er en rondo bygget rundt en halling. Og det er med Symfoni nr. 2 (av fem – denne fra 1922-26) at Hjellemos personlighet virkelig kommer til syne. Aller først i sin ambisjon, den er nesten 50 minutter lang. Emnet er også ambisiøst. Hjellemo forklarte at «Symfoniens tilblivelse skyldes en bestigning av et norsk høgfjeld,» og gjorde dermed verket til et slags norsk motstykke til Strauss’ Alpensymphonie – men han får det til, og musikken gir virkelig en følelse av størrelse, av store, vidåpne områder. For det tredje er hans beherskelse av orkesterfarger slående: stilen kan løselig beskrives som «sen nasjonalromantikk», men det forekommer alle slags glimt av uvanlige farger og kombinasjoner i orkesteret – hans melodiføring har kontaktpunkter med Stenhammar, men hans arrangementer er både mindre sikre og mer dristige. En særlig vellykket passasje her er Trioen i 3. satsens Scherzo, Hjellemo skriver at den «blir i midten avbrudt av en indtrædende melodi av høitidelig karakter». Etter en Andante introduksjon, økes finalens tempo til Allegro molto: «Nedad skrænter og styrtninger akkompagnert av elvesus og fossedur gaar hjemmarschen; et roligere tema fører os henad moseklædde flyer og langs med stille vand» forklarer komponisten – og du kan lukke øynene og se det for deg.  

Christopher Tun Andersen er en fin solist i de to konsertante verkene, og Jørn Fossheim, som synes å være den drivende energien bak hele dette prosjektet, driver stadig musikken fremover. Han kan ikke skjule at Makris Symphony Orchestra, med base i Beograd, knapt kan beskrives som verdens beste ensemble, og spillet, skjønt det aldri er så dårlig at du krymper deg, knapt kan beskrives som polert. Det viktige med dette albumet er at det setter Ole Hjellemos musikk i kontakt med det hjemlige og det internasjonale publikum, varsler oss om en komponist som har vært totalt oversett – og antyder at resten av hans produksjon fortjener seriøs utforskning.