Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Kjerne-elementet er Nynorsk Messingkvintett, der et medlem – Berger Iver Færder – spille solo tuba i den overbevisende duoen Scream Soft (2002). Alene høres kvintetten bare i de to versjonene av tittelsporet, Hornflowers (2019), en mosaikk av 22 korte vignetter, alle oppkalt etter en norsk fjellblomst. Navnene kan resiteres av musikerne som overskrift til hver enkelt vignett; hele verket varer under tolv minutter når det spilles slik, som det gjøres på spor 2. Uten det talte elementet, som på spor 6, finalesporet, blir varigheten et minutt mindre. Begge versjonene fungerer veldig fint, og effekten blir, som CD-heftets programforfatter Nina Nielsen treffende beskriver, «en slags musikalsk skissebok i botanikk».

Platen åpner med Singing Stones (2017), en sekstett for brass og orgel (levende fremført av Anders Eidsten Dahl) basert på 1500-tallsversjonen av Luthers Vår Gud han er så fast en borg. Asheims behandling av den gamle salmen er ikke ærbødig i vanlig forstand, men hengivenheten til melodien viser stor respekt. Som åpningsspor er den spennende og trakk meg inn i platen. De andre sporene skuffer ikke. Aller mest spennende er nevnte duo, Scream Soft, med Færder og Jennifer Torrence som danner et imponerende fellesskap i navigasjonen gjennom et musikalsk landskap med tematisk flukt og spesielle effekter – inkludert elektronikk og Færders sang gjennom tubaen. Torrence spiller også i Burning Ice (1999), platens tidligste verk. Asheim forklarer at ideen var «forestillingen om bevegelsen i det frosne». Messinginstrumentene er i denne sammenheng isen, som langsomt smelter – eller brennes – av slagverket.

Det minste verket krever størst besetning: Griegs Akkord (1993, rev 2007) er også det eneste verket med norsk tittel. Det er skrevet for kvartetter med trompeter og horn, tre tromboner, tuba og harpe, og det melodiske materialet er hentet fra «Solveigs Sang» i Griegs Peer Gynt-musikk. Det ble komponert til Grieg-jubileet i 1993, og gir en fantasifull behandling av materialet og en fin hyllest til Norges fremste komponist, selv om harpisten Sunniva Rødland høres litt fortapt ut i all messingen. (En leksjon i hvordan man skriver for kombinasjonen harpe og messing er å høre på Hindemiths Konzertmusik for piano, brass and harps, Op 49.) Allikevel utrolig flotte fremføringer, og fin lyd fra Lawo.