Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Sammen med den fortryllende Fløytekonserten (2013) og et arkivopptak av hans Fiolinkonsert på The Proms i 2010 – spilt av Alina Ibragimova og dirigert av en brite som er velkjent i Norge, Edward Gardner – er det et album vel verd å skaffe seg. Manchesters Hallé Orchestra fremførte Fløytekonserten og Symfonien på en tidligere plate, dirigert av Ryan Wigglesworth; den foreliggende oppfølgeren, under Sir Mark Elders taktstokk, er det like stor grunn til å anbefale.

Åpningssporet Fanfare for the Hallé (for 11 messinginstrumenter) ble komponert i 2020 under korona-nedstengingen og var ment å bli et av de første stykkene spilt i Manchesters prosjekt «Bridgewater Hall etter ni måneders stillhet». Dette opptaket er fra den sosialt distanserte urfremførelsen, i en tom konsertsal, 26. november 2020. Watkins var allerede i gang med å komponere sin 2. Symfoni, som ble fullført i januar året etter og urfremført – nok en gang under sosialt distanserte restriksjoner – i mars 2021; denne innspillingen er fra denne fremførelsen, kringkastet en måned senere. Med en mer tradisjonell tre-satsig utforming, åpner symfonien med en romslig, ganske pastoral Allegro ma non troppo ledet av fløyter og treblåsere, ispedd kommentarer fra messing og slagverk. For det meste følger symfonien et lyrisk løp som levendegjøres av skimrende orkestrering og rytmisk liv som gir musikken betydelig appell. Den sentrale Lento tilfører sårt tiltrengt ro etter den foregående satsens hektiske aktivitet, og gir rom for noen av Hallés musikere til å vise sin instrumentale virtuositet. Den avsluttende Allegro, som igjen åpner lyst med fløytene i forgrunnen, knytter sammen de musikalske, harmoniske og ekspressive trådene på en svært tilfredsstillende måte, samtidig som det gir orkesteret ytterligere mulighet til å skinne. 

En sjanse til å skinne er vanligvis også det musikere og publikum er ute etter i en Konsert for orkester, og den Watkins komponerte i 2024-25 skuffer ikke. Konserten, som også er formet i tre satser, er et like sterkt utviklet verk som symfonien selv om den kanskje har et større fokus på instrumental klang, enten det gjelder individuelle solopartier eller hele grupper av orkesteret. Med Watkins’ generelt briljante orkestrering blir imidlertid forskjellen i tone og tekstur mellom de to verkene mer et spørsmål om nyanser av grått enn variasjon av farger. Konserten er kanskje mer lysende i tonen, mindre åpenlyst dramatisk enn symfonien: det er ikke desto mindre et forførende verk, fantastisk spilt av Hallé Orchestra og Sir Mark Elder, som verket ble komponert for. Strålende lyd også. Dette er en vinner, noe publikums applaus etter fremførelsen bekrefter.