Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Den dekker et vidt spenn i Hvoslefs karriere, fra den første strykekvartetten, påbegynt i 1969, til den fjerde, som ble fullført til denne innspillingen, femti år senere. I begge kvartettene får Odriozola selskap av to latvisk-fødte musikere, fiolinisten Mara Haugen og Ilze Klava (førstebratsjist i Bergen-Filharmonien), og cellist Ragnhild Sannes – som også medvirker i det ensemblet som spiller Hvoslefs Edvardpris-vinnende cello-oktett, Octopus Rex (2010). Denne pulserende åtte minutter lange fantasien er verket med mest umiddelbar appell på platen, når den sammenføyer celloens lyriske, vokallignende tekstur med det rike momentum en hel cellogruppe så kraftfullt kan produsere. Samspillet mellom de åtte stemmene illuderer kanskje armene til blekkspruten, med et og annet hint til Stravinsky, hvis oratorium Oedipus Rex Hvoslef spiller på i tittelen.

De to kvartettene kan være krevende lytting for de uinnvidde, og trenger innlevelse. (Belønningen er imidlertid betydelig). Den fjerde er et større, tyngre verk, skissert i 2007 under en pause i et oppdragsverk og arkivert til et mer passende tidspunkt. Det kom i 2019, da Hvoslef reviderte og utvidet den tett bearbeidete enkeltsatsen, en mosaikklignende sekvens av episoder som alle er utledet av et to-toners motiv fra åpningen. Den har sine lysere, mer lyriske øyeblikk, og forløpet byr totalt sett på noen overraskelser. Den første kvartetten, også i en sats, er mye kortere, bare 8:30 i denne fremførelsen, halvparten av Kvartett nr. 4. Hvoslefs gjenkjennelige modne stil er ennå ikke kommet til syne (han studerte fortsatt med Henri Lazarof i London da han begynte på den). Mens man lett kan høre den som et typisk stykke fra slutten av 1960-modernismen, er det også et beskrivende aspekt ved den. I CD-heftet minnes Hvoslef tåken og smogen som lå over den britiske hovedstaden på den tiden, og – som Odirozola skriver i sin kommentar – «Det er lange statiske avsnitt der utholdte toner blir avbrutt av små aksenter, som et lys som søker gjennom tykk tåke.»

Avslutningsverket er Konsert for fiolin og popband, som Hvoslef komponerte til sin sønn, Trond, i 1979. Selv om det ytre sett er ganske seriøst, er det et morsomt stykke å høre nå, fire tiår senere. Selv om omstendighetene konspirerte mot det ved urfremførelsen, er konserten et vellykket forsøk på å integrere elektriske pop-instrumenter i en klassisk kontekst. Mens det er noe gjenklang av popmusikk ble resultatet «likevel ikke noe «crossover»-musikk all den stund mitt musikkuttrykk ikke stod (står) så veldig fjernt fra min (tvilsomme) jazz-/pop-fortid», ifølge Hvoslefs kommentar. Lawos innspilling er, som vanlig, førsteklasses, klar og skarp, men velbalansert tredimensjonal lyd.